Glen Grant 10YO (1980-tallet)

Historien til Glen Grant-destilleriet og den fargerike destillerieieren James Grants eskapader på 1800-tallet er dekket i min anmeldelse av The Major’s Reserve. Dette var en whisky som med sin råskap og korte lagringstid ikke gjorde noen seiersgang her i huset. Når det er sagt finnes det mange svært gode tapninger av Glen Grant der ute – et destilleri som gjør seg bra med lengre lagring. Samtidig er det alltid interessant med mer utpregete standardprodukter, som denne gamle 10-åringen. De sier mer om hva som faktisk skjuler seg bak alt det fine eiken kan gjøre.

Da denne flasken ble sluppet var det fortsatt veldig begrenset interesse for maltwhisky i de fleste land. Et unntak var Italia, der dyktige importører sørget for å skaffe noe som ofte var svært bra whisky til lokale entusiaster. Dette er en slik flaske. 10 år gammel Glen Grant, som etter alt å dømme er flasket på 80-tallet. Vi snakker da primært om whisky som var destillert på 70-tallet, og muligens noen eldre dråper også. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Dette må da være akkurat det The Major’s Reserve prøver å være, men ikke lykkes med? Vital, fruktig speysider med masse epler, pærer, stikkelsbær og en ren og crisp maltduft. Ukomplekst og relativt rett frem, men herlig friskt. Anis, eucalyptus, blå plommer, English Breakfast Tea og morkler. Det kjennes at whiskyen ikke ble tappet på flaske i går, men OBE’en er minimal – litt støv, litt kobber og et hint av skopuss. En liten dråpe vann åpner opp enda mer maltfylde, samt litt kamfer og kastanjer.

Smak:
Smaken er mer rett frem enn lukten, mer preget av byggmalt og modne røde epler, og mer preget av OBE (igjen uten at det på noen måte er overveldende). Bananer, melon (både honning- og galiamelon), sort pepper og Grand Marinier. Det er kanskje ikke så voldsomt mye å hente av bredde her, men du verden så fruktig og behagelig lettdrikkerlig det er! En dråpe vann hjelper på munnfølelsen, og henter ut litt vanilje, litt muskatt og enda mer malt.

Konklusjon:
Det finnes mer komplekse whiskyer, det finnes mer smaksrike, mer engasjerende og mer minneverdige whiskyer. Det som gjør dette til en opplevelse er hvor mye plass det nydelige, fruktige destillatet får – roet ned av passe tid på fat og passe tid på flaske. Dette er ikke den whiskyen som skriker høyest. men den snakker fortsatt rett til meg.

81/100

– Rasmus

Glen Grants nettside