Glen Grant The Majors Reserve

James Grant var en av mange fargerike personer i skotsk whiskys historie. Som den velstående adelsmannen han var gikk mesteparten av tiden hans med på fritidssysler, noe menigmann bare kunne drømme om på 1800-tallet i Skottland: jakt, fiske, safarier i Afrika og India, og kurtisering av de lokale damene var bare noen av hans mange hobbyer. Han var også kaptein på det lokale curlinglaget, og spesielt de jevnlig curlingkampene mot laget til Glenlivet-destilleriet var viden kjent for å involvere bra spill og store mengder alkohol. Han var også lidenskapelig opptatt av teknologi, og var involvert i flere små trafikkulykker med diverse biler på de lokale landeveiene lenge før det var vanlig å ha bil. Graden som major fikk han etter relativt kort tid i den lokale avdelingen av frivillige fotsoldater, og ting kan tyde på at han først og fremst fikk graden fordi han var generøs, både overfor lokalmiljøet og overfor det lokale militæret (som visstnok ble påspandert både fine uniformer og store mengder whisky).

James Grant overtok Glen Grant-destilleriet i ung alder. Han designet visstnok selv destillasjonsapparatene destilleriet gikk over til å bruke, og siden han var opptatt av teknologi gikk han etter hvert til innkjøp av et aggregat. Dette gjorde Glen Grant til det første destilleriet i Skottland med elektrisk belysning, allerede i 1883. Det er altså denne mannen Glen Grant hyller med “The Major’s Reserve”. Spørsmålet er om dette er en verdig hyllest.

Presentasjon:
En enkel og billig maltwhisky, som heller ikke utgir seg for å være så veldig mye mer: skrukork, ingen aldersbetegnelse og 40 % alkohol. På baksiden klarer produsenten kunststykket å skryte av den fine fargen på whiskyen, samtidig som det står tydelig både på dansk og tysk at den er tilsatt fargestoff. Ikke veldig imponerende akkurat det…

Lukt:
Søtt og snilt, men også ganske ungt på lukten. Bakte epler, kanel og mye sødme gir assosiasjoner til eplekake, og lukten fylles videre ut av marsipan, stekte hasselnøtter, sesamolje, våt kalksten, malt og litt plommesyltetøy. Dessverre får jeg også ganske mye hvitvinseddik og aceton her, noe som forstyrrer den milde og fruktige lukten en god del. Jeg finner også et hint av våt ull her, noe som ikke akkurat hever standarden.

Jeg hadde håpet at litt vann skulle forsterke de gode pregene og dempe de mer ubehagelige, men det skjedde dessverre ikke. På den positive siden blit maltlukten og hasselnøttene tydeligere, og det kommer hyggelige lukter av nybakte havrekjeks og lakrisrot. Samtidig demper sødmen seg såpass mye at det litt sure spritpreget får mer plass.

Smak:
Mens den unge spriten ødela litt for lukten er den rett og slett irriterende på smaken. På den positive siden merker jeg både epler, appelsiner, gule pærer, malt, mineraler, nøtter og vanilje. Samtidig sliter disse delikate smakene med å dekke over kraftige preg av eddik, gaukesyre og billig tequila. Munnfølelsen er relativt tynn og pinglete, og ettersmaken, med hint av mørk sjokolade og eik, er relativt tørr og endimensjonal, selv om den faktisk skal sies å vare brukbart lenge.

I motsetning til lukten hjelper det med noen dråper vann for å temme den kjipe spritsmaken. Fruktene var der før jeg tilsatte vann holder stand til en viss grad og blir nå backet opp av litt banan og sharonfrukt. Det kommer også til litt ferske sukkerroer sammen med vaniljen. Dessverre forsvinner også dybden, så selv om det i og for seg smaker bedre med vann smaker det også fryktelig lite.

Konklusjon:
Til tross for tiltalende sødme og fruktighet er denne whiskyen alt for ung og umoden for min smak. De søte og milde pregene, som egentlig er ganske gode, må konkurrere med den krasse smaken av whisky som ikke har blitt lagret lenge nok (og/eller på gode nok fat), og dessverre er det de negative sidene som vinner. Det kommer mye annen god whisky fra Glen Grant, og akkurat derfor tror jeg ikke Majoren hadde hadde vært spesielt fornøyd med at de valgte denne relativt stramme og uferdige whiskyen til å hedre hans navn.

58/100

– Rasmus

Glen Grants nettside