Crazy Horse Whisky (1970-tallet)

Ok, jeg har ingen idé om hva dette er. En frustrerende ting med blends er at hvem som helst kan røre sammen noen whiskyer de har fått tak i, helle det på flaske, og klistre på en etikett. At man ikke vet hvilke destillerier whiskyen kom fra er ikke så nøye. Et av poengene med blends er tross alt at man skal lage noe eget, men det kan være fint med litt informasjon når man f.eks. skal velge mellom “Crazy Horse”, “White Horse” eller eventuelle andre blends med hestenavn.

Litt research gjør at jeg ikke blir stort klokere enn jeg var etter kun å ha studert etiketten. Mye tyder på at denne er tappet på flaske på 70-tallet, at den inneholder svært ung whisky (det fantes en annen utgave fra samme tid som oppgir at den er eldre enn 5 år på etiketten, så denne har nok komponenter som er yngre enn det), og at den er ment for det italienske markedet. Et par ting her skaper grunnlag for forsiktig optimisme: 1. 43 % alkohol er alltid bedre enn 40 %. 2. Mye av den beste whiskyen på denne tiden ble sendt til Italia. Det betyr ikke nødvendigvis at denne er god, men sjansen er større enn hvis den hadde vært produsert for de fleste andre land. 3. Blends på 70-tallet var stort sett langt bedre enn de er nå. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Som ventet lukter dette både ung whisky og gammel flaske. Sistnevnte er helt klart mer sjarmerende enn førstnevnte. Fusel, yoghurt og eddikessens blander seg med piffikrydder, gummistrikk, kobberpuss, shitake, kanel og sedertre. Ung whisky, OBE og litt gammel sherry med andre ord. Flasken må ha vært tett, for denne kan ikke ha falt stort lavere enn 42 %. Malt, (veldig) mild røyk, appelsinskall og en anelse kompost. Vann gjør dette veldig anis-preget, med nye innslag av gammel sigar, papp og en dråpe bensin.

Smak:
Også på smaken biter alkoholen brukbart fra seg, noe som er en god ting. Sukkertøyaktig sødme, kobbermynter, vanilje, anis, milde hasselnøtter og litt melk. Ettersmaken er spiss, og litt preget av papp og/eller oksidering, men ikke verre enn at det går greit. Nesle, Schweppes Tonic Water og tørr sherry. Vann gjør dette mer grain whisky-drevet, med en del sitroner og en litt banal sødme. Ikke vondt, men heller ikke spesielt interessant.

Konklusjon:
Det er alltid gøy å smake gamle blends, og denne er intet unntak. Når det er sagt var nok ikke dette en höjdare da den ble gitt ut, og selv om 40-50 år med OBE muligens har gjort whiskyen mer interessant, har den ikke blitt så mye bedre. Ikke vondt dette her, men det holder med ett glass for meg.

65/100

– Rasmus