White Horse Whisky

Vi fortsetter med en blend, og her har vi en riktig klassiker skal vi tro whiskylitteraturen. White Horse er en lett tilgjengelig og rimelig blend som oser britisk pubkultur. Har den en like naturlig plass i barskapet hjemme?

White Horse Whisky

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40%
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverDiageo

Mitt forrige innlegg på Skotsk Taake var en svært rosende omtale om blenden Johnnie Walker Black Label. Jeg synes det er viktig som whiskyentusiast å favne bredt, og smake det meste som kommer min vei, samtidig som jeg har troen på gode opplevelser til en relativt rimelig pris. Valget falt på White Horse. Jeg hadde hørt rykter om Lagavulin i maltbasen, et destilleri vi vet er i stand til å lage god whisky, og det er lett å drømme seg bort til en dunkel og brun pub når man ser etiketten.

White Horse er et tradisjonelt merke. Årstallet 1742 på flasken viser riktig nok til året vognskjulet The White Horse Cellar  i Edinburgh ble grunnlagt, og det er dette stedet som har gitt whiskyen sitt navn. Selve whiskyen ble første gang produsert i 1861 av James Logan Mackie og ble servert whiskytørste folk som skulle videre med hest og kjerre til London. Den har siden da vært en stayer i markedet. Merket eies i dag av Diageo som også eier nevnte Lagavulin, noe som skulle sikre at den er fortsatt er i blandingen.

Presentasjon:
En lett gjenkjennelig flaske med en slags klokkeform. En hest er preget i glasset på den, og  i tillegg den har en litt gammeldags og nøktern etikett. Inntrykket av noe som hører hjemme på en brun bar forsterkes av den særegne ”helletuten”. Du må ha flasken i en nesten nittigraders vinkel for å i det hele tatt få noe ut, og når du først får helt deg en dram, da får du en voksen en. Jeg ender da opp med mer i det lille Glencairnglasset enn jeg strengt tatt trenger. Dette ville gitt mer mening i et annet glass på en bar. Fargen er justert med karamell og whiskyen fester seg så vidt til glasset.whitehorse

Lukt:
Første møte gir et stikk av smørsyre og eksos, og jeg steiler litt. Ikke noe heldig førsteinntrykk. Jeg kjenner noe røyk, eiketre, avdempet malt, melne bananer og noe røde epler. Epletonen, som kan være et innslag fra et sherryfat, er ikke så verst og står seg fint med røyken. Det er også noen friske sitrustoner som løfter den noen hakk. Vann har ingen umiddelbar virkning, men kjenner noe vanilje og grain. Tross en maltgehalt på 40% synes grainwhiskyen å dominere i denne blenden. Whiskyen har ingen sterk aroma, og er tross unotene ikke så verst, det bare lukter veldig svakt.

Smak:
Det er når jeg smaker på den at apokalypsens hvite hest galloperer inn! Det smaker brent brød og noe som kan beskrives som gamle bildekk. Det er en skikkelig krass smak midtveis som virkelig føles helt feil. Sødmen er nær fraværende til tross for at det er en honningtone et sted. Det finnes også noe nøtter og røyk mot slutten. Med vann dempes den krasse tonen  litt, og sødmen får mer spillerom. Den minner litt om raffinert sukker og den får et mer artikulert sitruspreg i retning bitre sitroner. Avslutningen gir også litt menthol og gress nå. Alt i alt synes jeg ikke dette holder mål. Den smaker rett og slett ikke spesielt godt, men kan forestille meg at den ikke tar skade av verken isbiter eller blandevann.

Konklusjon:
Hvis dette er hva man fikk som dram på reisen videre til London, tror jeg det virket avskrekkende med tanke på fylleridning. Whiskopplevelsen er nesten like trist som historien om Vesleblakken.  Det er litt vanskelig å være positiv i omtalen av en whisky som smaker såpass grelt og som ikke har noe åpenbart bruksområde utover cocktails.  Den koster i skrivende stund 302kr på polet, men vil anbefale våre kjære lesere å punge ut det lille ekstra for en Johnnie Walker Red eller VAT 69 for den saks skyld. Det kan godt hende at gamle flasker av White Horse, hvis man kommer over dem, kan ha mer å tilby. Den  gamle gampen med snål helletut halter såpass i 2013 at  den er ikke noe å tilby kusken.

36/100

– Anders 

White Horse har ingen egen hjemmeside