Teeling Renaissance no. 2. Australian Shiraz Finish

Hvis man først skal velge rødvinsfat, noe som i seg selv kan være en felle, gjør man det ekstra vanskelig hvis man går for shiraz. På samme måte som PX-sherry kan bli for søtt og ekstremt kan shiraz bli for kraftig i smaken, og dermed gjøre whiskyen ubalansert. Et åpenbart eksempel på hvor vanskelig shiraz-fat kan være er Longrow Red Australian Shiraz Finish. Jeg likte den godt selv i sin tid, men den opererer helt i utkanten av komfortsonen, og mange jeg har snakket med, som ellers liker den typen whisky godt, syntes den ble for ekstrem.

Teeling (eller Cooley som dette egentlig er) har ikke den balanserende fylden til Springbank. Det jeg imidlertid liker er irenes intense trang til å prøve nye ting. Uansett om dette funker eller ikke viser denne whiskeyen en grad av modighet. 

Denne tapningen finnes dessverre ikke lenger på polet, men etterfølgeren, som har ligget på Muscat-fat, er for øyeblikket tilgjengelig for den nette sum av 1500,- (oktober 2021).

Denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av importøren via Thomas i Whisky Saga. Jeg sender en stor takk for dette, og bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskeyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet. Bilder hentet fra https://www.teelingwhiskey.com/

Lukt:
En veldig busy nese, med mye umiddelbar rødvin. Tomatstilk, garvesyre, pasjonsfrukt, anis, kanel, kamfer, nellik og hvit pepper. Cooley-destillatet gjør seg til kjenne med svake preg av havregrøt og melne røde epler. Det er også noe mandel-/marsipanaktig her. Krydret, søtt og vinøst. Med litt vann blir lukten litt mer eikedrevet, noe den kler ganske godt, men jeg klarer ikke helt å forsone meg med den intense rødvinslukten.

Smak:
Smaken sitter mye bedre enn lukten. Malten balanserer den kraftige rødvinssmaken bra, så det er aldri noen tvil om at dette faktisk er en whiskey. Mye urter (litt Riccola-aktig), drueskall, hvit pepper, serranoskinke, syrin-nektar, bjørnebær, sitronskall og karse. Bourbonfatene er så å si overkjørt av vinfatene, men det kommer et minimalt hint av vanilje og kokos, som muligens kan spores til amerikansk eik. Med vann blir ting litt søtere og litt mer nøttepreget, med en del mandler og peanøttsmør.

Konklusjon:
Jeg sliter litt med å bli venn med de mest ekstreme vinsmakene og -duftene her, men det er ingen tvil om at dette er en velgjort whiskey. Det er mulig en litt mildere rødvinsdrue hadde hjulpet, for der Longrow såvidt klarer å håndtere Shiraz-fat blir det litt overkill her. Men igjen: Det funker ikke så aller verst.

78/100

– Rasmus

Teelings nettside