Longrow Red 11 YO Australian Shiraz Cask

Her på Skotsk Taake har vi aldri lagt skjul på at vi liker Springbank. Samtidig har vi vært inne på at whisky lagret på vinfat kan være litt både/og, så hva skal man egentlig tro om denne? I god Springbank/Longrow-tradisjon er det ikke snakk om sluttlagring på et snaut halvår, men hele 5 år på vinfat. Som om ikke det var nok har man benyttet fat som tidligere har inneholdt vin produsert på en av de mest smaksrike druene som finnes, nemlig Shiraz (eller “Syrah” for de som forertekker fransk vin). Med en basis i smaksrike Longrow er det ingen grunn til å forvente en mild og føyelig whisky, men akkurat det er jo heller ikke noe mål i seg selv. Samtidig kan det være lurt å ta et par forhåndsregler: etter min erfaring gjør Springbank seg best når flasken 1. Har stått i ro noen dager og 2. når flasken har stått åpen og den har fått oksidere i noen uker. Det siste punktet har også vært min erfaring med rødvinsfatlagret whisky fra andre destillerier, så man kan trygt la Longrow Red Shiraz stå åpen i minst en måned før man går i dybden. For min del ble jomfrudrammen rett og slett litt i meste laget.

Longrow «Red» finnes i flere utgaver med forskjellig fatbruk; så langt finnes den også med Cabernet Sauvignon, portvin og Pinot Noir. Med såpass smaksrik lagring er forskjellen mellom utgavene stor, så la oss enkelt og greit runde av denne introduksjonen med å si at Longrow Red ikke nødvendigvis smaker Longrow Red.

Presentasjon:
Den gylne rødfargen er et klokkeklart bevis på fatbruken, og etiketten er raus med produktinformasjon. 53,7 % alkohol, ingen kjølefiltrering og en relativt oljete konsistens i glasset.

Lukt:
Dette er ingen subtil whisky på lukten, men når drakk du sist en subtil 11 år gammel Longrow? Rødvinsfatene og røyken eksploderer ut av glasset, og backet opp av den relativt kraftige alkoholstyrken blir man nesten sittende og gispe etter luft. Massive mengder drueskall, hibiskusblomst, røyk, lær, sitronskall, kaffe og store mengder ferske solbær. Som en typisk shirazbasert vin er tanninene relativt voldsomme, men her er det snakk om syrlige druetanniner heller enn de mer typisk bitre eiketanninene som gjerne dukker opp i eldre whisky. Hint av vanilje og mørk karamell tilfører litt balanserende sødme. Vann utvider repertoaret av lukter med blåbær, kalk og ingefær, mens både røyken og druepregene setter seg bedre.

Smak:
Druene og solbærene er der umiddelbart på smaken, med skall, fruktkjøtt og stein. Se for deg at du har tatt en solid munnfull røde druer og møysommelig tygger i stykker alle steinene. Fyldig sigarrøyk, nype, sitron, fruktig kaffe, furunål, vaniljepulver, balsamico og brente mandler. Den syrlige starten balanseres av en tiltagende sødme etter litt tilvenningstid. Salt finish, med innslag av flint, bergmynte og sort pepper. Etter en skvett vann og mer tid i glasset kommer det frem et fint preg av melne røde epler, som drar tankene i retning av Springbank 10. Den får også preg av brente urter (estragon og persille), sot, grapefrukt og litt rafinert sukker. Mer klassisk Longrow på bekostning av rødvinsfatene med andre ord.

Konklusjon:
Folk vil nok aldri bli enige om rødvinsfatlagring er en god idé eller ikke. Dette er et tilfelle der whiskyen har tatt såpass mye smak av fatets tidligere innhold at det kan være naturlig å velge en annen Longrow, f.eks. Rundlets & Kilderkins, og heller spare rødvinen til søndagsbiffen. Balansen er altså ikke 100 %, men det er like vel en meget velgjort whisky i sin sjanger. Den nådeløse, men like vel komplekse, kombinasjonen av fatene og Longrows kvaliteter gjør dette til en whisky uten kjedelige øyeblikk – spesielt neat. Jeg må innrømme at jeg svak for australsk shiraz, og sånn sett fungerer dette for meg, men denne whiskyen balanserer hårfint mellom “mye” og “for mye”.

80/100

– Rasmus

Springbanks nettside