North Port Rare Malts Selection 23 YO, 1971-1995

North Port har jeg ikke vært innom siden bloggens spede begynnelse. Faktisk ble forrige anmeldelse skrevet før bloggen var live, noe den bærer preg av, både når det gjelder detaljnivå, skrivestil og mangel på ordentlig foto. Passende nok var det også en whisky fra Diageos Rare Malts-serie, den gangen på 19 år, som nok var en smule for sær for en som riktignok hadde smakt mye whisky, men ikke dyrket hobbyen til det nivået den er nå. Den havnet nok også litt i skyggen av de fire andre whiskyene fra den legendariske Rare Malts Selection-serien den ble smakt ved siden av – særlig en helt nydelig Glen Mhor.

Denne 24-åringen blir utforsket i litt mindre blendende omstendigheter. Kveldens drikkemeny bestod forøvrig av en liten kalibreringsdram (Glenmorangie 10), en annen whiskey til anmeldelse (irske Quiet Man) og en lettøl for å holde tørsten på avstand. I et slikt selskap kan man virkelig sette pris på litt særere whisky, og forhåpentligvis bedømme den utelukkende på egne meritter. 

Denne whiskyen er en av tre North Port-tapninger i serien, og kommer i to størrelser – 0,2 og 0,75 cl. Drammen som skal anmeldes er fra sistnevnte, så vi kan se av flaskevolumet at den er tappet for det amerikanske markedet. Whiskyen som inngår ble destillert i 1971 og tappet på flaske i 1995. Takk for donasjonen, Martin!

Lukt:
Ingen kjøper North Port med en forventning om at whiskyen skal være glatt, tilgjengelig eller enkelt. Det gjelder denne her også: Kompost og smørsyre, bensin-/oljesøl fra en gammel totakter, tutti-frutti strø, stuet geitrams, koksrøyk, Werther’s Original, våt telefonkatalog? Jeg vet da faen jeg. Ting spriker i alle retninger. Røde epler, Jägermeister, vørterkake. Med vann og tid bryter man omsider gjennom ekstremitetene her. Endelig kommer malten frem, og den er fantastisk. Det er fortsatt masse andre ting som skjer i glasset, men nå styres ting av en deilig og fyldig maltbase. Limoncello, kullstøv, mild røyk, toast og rapsolje.

Smak:
Det som gjør smaken umiddelbart bedre enn lukten er den kraftige bitterheten, som er med på å balansere sødmen. Fernet Branca, malurt, anis, bensin, papp, jod, sitronskall, leire, grønne druer, valnøtter, melisglasur og fino sherry. Tørrheten og bitterheten står seg bra til sødmen, men smakssammensettingen er ikke noe for alle. Morkler, Hockeypulver og oolong-te. Med vann blir smaken en anelse mer balansert, og også her kommer malten tydelig igjennom nå. Bitterhet og naturlig sødme i godt samspill. Physalis, masse grønne urter, lakrisrot, malt ingefær.

Konklusjon:
Det er fristende å gi denne whiskyen noe ekstra poeng for å smake sært og deilig old-school, på samme måte som det er fristende å trekke den for assosiasjoner som stuet geitrams, smørsyre og papp (men ikke bensin med totaktsolje, det er bare kos). Hvis du ikke har opplevd noen av disse særere whiskyene fra gammelt av, fra destillerier som North Port, Glen Mhor og Glenesk bør du kjenne din besøkelsestid. Dette er noe helt annet enn det som produseres og utgis nå om dagen.

81/100

– Rasmus