Kilkerran Heavily Peated (PiP #1)

Det er en slags forventning om at alle Springbank-fans skal elske Kilkerran. For meg har det ikke kommet like lett som det kanskje burde. Altså: fra de tidlige tapningene i WiP-serien har det vært en slags lovnad om at dette kommer til å bli bra en dag, men i en tid der man betaler like mye (og noen ganger mer) for en flaske uferdig Single Malt enn en veletablert hverdagsklassiker har ikke forventning om fremtidig storhet vært nok. Dessuten: Når destillerier som Kilchoman og Myken klarer å levere fullgod whisky på rundt 4 år – bør man ikke egentlig forvente mindre av magikerne hos Springbank (og dermed Glengyle)?

Så er det noe med hele etoset til Springbank da. De prøver aldri å gjøre det lett for deg, men på samme måte som at en god plate blir bedre og bedre for hver gjennomhøring, har disse whiskyene en tendens til å vokse etterhvert som man blir bedre kjent med dem. Til slutt løsnet det for meg også, og nå ville det vært utenkelig å ikke ha et par Kilkerrans i skapet til enhver tid.

Med lanseringen av “Peat in progress”-serien får Kilkerran et nytt uttrykk å spille på – som Springbank allerede har med Longrow. Dette er den første tapningen i serien, sammensatt av en ca 50/50-blanding av sherry- og bourbonfat. Med bare tre år på fat er det ung whisky man har i vente her, og som med standard-serien kan det nok ta noen runder med stadig eldre whisky før uttrykket setter seg helt. Samtidig er det jo gøy med ung røykwhisky da. La oss ser hvordan denne presterer.

Lukt:
Tankene går umiddelbart til Octomore, eller egentlig enda mer til noen unge Port Charlotte-tapninger. Ekstrem røyk, kombinert med syrlighet og myrvann. Bark, mose, jord, eucalyptus, tørr hvitvin, eplekart, vått tyribål, bacon, grillet sitron, gresk yoghurt, Dijon-sennep. Lukten er ung, ekstrem og i stor grad knyttet til organisk materiale man finner i naturen. Lukter man plukker når sansene er mest skjerpet i naturen (for min del når jeg når jeg sitter på post i elgjakta). Vanilje, ferskt lær og en anelse papp. En god klunk vann gjør lukten søtere og fruktigere. Physalis, syntetisk jordbær, sitronfromasj, hermtisk pære.

Smak:
Først store mengder umodne grønne epler, bålrøyk, sitron og myrvann. Så masse grønne urter – salvie, kvann og pors. Temaet er syrlighet, røyk og ung whisky. Kirsebæryoghurt, grapefruktskall, fenalår, lysbrent kaffe, lakrisrot og som på lukten masse myrvann. Selv om alkoholen bærer den ekstreme røyken frem, tar den i seg selv litt overhånd – det smaker rett og slett litt som ting man kan kjøpe på plastdunker i deler av landet. I likhet med lukten blir smaken mer fruktig med vann. Fruktkompott, fersken, tobakk og en anelse Corn Flakes.

Konklusjon:
Satan, så mye denne whiskyen tjener på en god skvett vann. Det skal liksom ikke være enkelt med Springbank/Glengyle. Røft og brutalt på den ene siden – raffinert egenart på den andre. Med respekt å melde: Denne tapningen er et år eller tre for ung og uferdig, men du verden som den leverer på kompleksitet og intensitet. Med litt mindre yoghurt og hjemmebrent hadde denne bykset raskt oppover skalaen.

79/100

– Rasmus

Glengyles nettside