Glenlochy Rare Old 1979 – 2012, Gordon & MacPhail

Etter 85 års eksistens, hvorav ca 60 med produksjon, var det kroken på døren for Glenlochy i 1983. Nabodestilleriet Ben Nevis overlevde heldigvis, så i motsetning til f.eks. Inverness, der alle de tre destilleriene gikk dukken omtrent samtidig, produseres det fortsatt maltwhisky i Fort William. En søknad om å rive destilleribygningene til Glenlochy i 1986 ble heldigvis avslått, så store deler av destilleriet er fortsatt intakt, selv om det innendørs nå er gjort om til boenheter. I teorien kunne man altså tatt i bruk bygningene igjen, slik man har gjort på Brora og til dels Port Ellen, men det er vel mer sannsynlig at Glenlochy, som Saint Magdalene, vil fortsette å kombinere rollen som boliger og monument til tapte whiskydestillerier. Man vet jo aldri, men etterspørsel står neppe i stil til investering når det kommer til dette destilleriet.

Markedet renner dessverre ikke over av Glenlochy-tapninger, så selv om etterspørselen er svært begrenset må man belage seg på å bla opp en voksen sum penger for å få prøvd noe herfra. Heldigvis var Ragnar behjelpelig med å skaffe meg en liten dram og knipse bilder av flasken, noe som dobler antallet whiskyer jeg har smakt fra dette destilleriet til (fra én til to). Denne flasken er en av 460 som kom ut av et refill sherry hogshead, destillert i 1979 og tappet på flaske av Gordon & MacPhail i 2012.

Lukt:
Noen ganger blir hjernen villedet fra første sekund, så assosiasjoner og opplevelser blir styrt av informasjonen man har, snarere enn hva man faktisk opplever. For dette sherryfatet var jaggu fylt av banan- vanilje- og tapiokaatige bourbondufter i starten. Men det er bare starten. Fatet er nok av amerikansk eik, men hvis dette er refill (som det står på flasken) må det ha vært en heavy sherry her! PX? Nougat, rosiner, melkesjokolade, kirsch, solbærsirup, valnøtter, lønnesirup, friske eiketanniner og balsamico. En fin avrundet elde, men det hele er også ganske vitalt – særlig til å være såpass gammelt og på såpass lavt alkoholvolum. Litt vann setter den søtlige eiken i førersetet. Mer vanilje og tapioka, samt bjørkenever, kokte mandler og litt hvetebakst.

Smak:
Dette kunne nesten like gjerne vært denne jevngamle Dallas Dhu’en av samme årgang, fra samme tapper. Den samme kombinasjonen av rolige fat over tid, med et destillat som gjør seg til kjenne, men som ikke dominerer. Masse umami-noter, soyaolje, shitake, amaretto, sedertre, rosiner, gammel metallboks, mørk sjokolade. I tillegg er det store mengder krydder her – nellik, safran, muskatt og noen milde fruktige noter i retning av sharonfrukt, kumquat og kiwi. Det er også en anelse røyk her, med både innslag av kull og torv. I likhet med lukten blir også smaken en anelse mer søt med vann, noe som kler whiskyen godt. Mer lønnesirup, varm badstueluft og en anelse espresso.

Konklusjon:
Egentlig er dette enda mer komplekst enn jeg får beskrevet i notatene over, men mange av smakene og luktene ligger tett opp mot hverandre, og det er hverken spennende å lese om- eller å prøve å nyansere sødmen og krydderet man får av forskjellige treslag i lengden. Ihvertfall ikke når det er mye å velge mellom og desto mindre å sammenligne med når man sitter hjemme i egen stue. Men: dette er en herlig whisky, mer  eller mindre perfekt lagret og på en måte som lar fatet snakke uten at det virker overdøvende og masete. Kudos!

85/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside