Ledaig 18 YO

Er du “ferdig” med å utforske røykfylt whisky fra Islay? Du har kanskje fulgt kysten sydover til Campbeltown, innover i landet til destillerier som Benriach, Ardmore og Tomintoul, eller videre utover til Skye og Orkney, og du har lyst til å prøve enda en ny variant av røyk? Svaret finner du på Isle of Mull og destilleriet Tobermory. Da destilleriet ble bygget i 1823 fikk det navnet Ledaig, et navn som nå pryder flasker med heavily peated whisky fra Tobermory. Historisk sett virker det egentlig ganske naturlig å velge destileriets gamle navn for dette uttrykket, for med tanke på hva som er tilgjengelig av råvarer på en øy som Mull er det grunn til å tro at produksjonsmetodene på 1800-tallet foregikk ved hjelp av utstrakt brenning av torv. 

Siden de første moderne destillasjonsrundene av Ledaig i 1972, har kvaliteten svingt voldsomt. På det verste har whiskyen vært direkte fæl. På det beste har den vært strålende. I nyere tid virker det imidlertid som det har skjedd noe, og fra rundt 2010 og fremover har det kommet mange tapninger av høy kvalitet. Ikke helt på nivå med de beste fra 70-tallet, men hvor mange destillerier kan egentlig konkurrere med fordums storhet?

Denne 18 år gamle tapningen utgjør sammen med 10-åringen det offisielle sortimentet av Ledaig. Whiskyen er sluttlagret på sherryfat, og presenteres med Tobermorys standardstyrke på 46,3 % alkohol, ufiltrert og med naturlig farge.

Lukt:
Parallellene til 10-åringen er åpenbare. Det er fristende å lure på hvorfor folka på Tobermoy har valgt å sluttlagre denne, for dette er kort fortalt en mer elegant og vellagret utgave, men med så å si nøyaktig den samme signaturen som tiåringen. Sot, bacon, pæreskinke, gummistrikk, oksidert rødvin, tomatstilk, marshmallows, bladpersille, nellik, klor og svartkrutt. Ekstremt, kranglete, skittent, vakkert. Akkurat slik en god Ledaig skal være. Jovisst er det sherrypreg her, de er bare ikke spesielt viktige for kvaliteten. Med vann blir ting plutselig mer floralt. Kornblomst, løvetann, lakris, appelsinskall, stearinlys, ferskenskall.

Smak:
Helt fra start domineres smaken av en herlig blanding av skitten røyk og friske tanniner. Store mengder sigarrøyk, Smørbukk, bitter eplecider, karri (ikke noe fancy – vi snakker Hindu krydderblanding), Schweppes Tonic Water, jord, brent smult, muscovado og holy basil. Noe av det beste her er likevel alle “feilene”. Det smaker kork uten at det smaker korket. Det smaker av strien man bruker til å tette for trepluggen i tønnen whiskyen lagres i, uten at det virker som det er noe galt med den. Det smaker svovel, kompost og harskt treverk – og alt er velkomment og riktig. Vann gjør whiskyen tørrere og mer tannindrevet. Litt i retning av Ardbeg Corryvreckan, egentlig. Leire, sort lakris, aloe vera, kakaopulver og sandeltre.

Konklusjon:
Ledaig er friskmeldt nå. De hadde en dårlig periode på 90- og starten av 2000-tallet, men den tiden er over nå. Lenge nok til at Tobermory selv kan gi ut en offisiell 18-åring i større opplag, som både smaker og lukter nydelig. Dette er alternativet til Ardbeg frem til det går hull på boblen. Dette er ekte, gjennomført, karakterrik og særpreget whisky.

83/100

– Rasmus

Tobermorys nettside