Springbank 175th Anniversary 12 YO

Ah, Springbank fra rundt tiden jeg virkelig fikk øynene opp for dette destilleriet. Gode minner fra studietiden med den klassiske 15-årigen og 10-åringen i glasset, og en salig kveld på Internasjonalen i Oslo med en dram av en helt fantastisk 21-årig tapning. Over tid, og etter å ha smakt stadig flere tapninger klatret Springbank til toppen av listen for min del. Joda, gjennomsnittet av whisky jeg har drukket fra Brora er nok høyere, men for at noe skal fortjene tittelen “favorittdestilleri” må man kunne forvente et stort nok utvalg, som er tilgjengelig nok og til ihvertfall noen av dem til en pris som ikke går alvorlig ut over matbudsjettet de neste månedene.

Som vi vet har mange destillerier endret profil en del på de siste 20ish årene, så også Springbank. 10-åringen har på det jevne blitt bedre og 15-åringen som var i en særklasse på begynnelsen av 2000-tallet har blitt litt mer ujevn. Begrensede tapninger med og uten aldersbetegnelse kommer og går, og de er aldri helt det samme. Men de er så å si alltid bra. 

Spørsmålet er: Hvordan var egentlig 12 år gammel Springbank i 2003, da denne ble utgitt? Destilleriet feiret sitt 175 års jubileum med å gi ut 12 000 flasker av jubileumswhisky. Vi snakker da primært whisky som ble destillert på starten av 90-tallet. Samtidig vet vi at Springbank ofte fylte på med eldre fat også på denne tiden, så det er ikke utenkelig at det er en liten andel både 80- og 70-talls whisky her, men vi skal kanskje ikke ha altfor høye forventninger til akkurat det?

Jeg må også sende en stor takk til Håkon for å ha donert denne drammen og tatt bildene. Jeg sier aldri nei til en skvett Springbank.

Lukt:
Man trenger tydeligvis ingen TARDIS for denne tidsreisen (ja, jeg er nørd, skyt meg). Denne fruktige bitterheten er ikke til å ta feil av – med nikk til både den gamle 10- og 15-åringen. Røde bær (litt tranebær, men først og fremst kirsebær), brent drivved, ny bil (what?), vått lær, kullstøv, røde epler, ingefær, eucalyptus, rågummi, misosuppe, sort pepper. Deilig krydret, masse umami, bitterhet og noe som må være noen ganske spennende sherryfat. Vann åpner lukten noen hakk, og tilfører nye dufter av fudge, nybakt eplekake og limoncello. Sandeltre, fennikel, kalk, tang og tare.

Smak:
Etter den voldsomme lukten begynner smaken overraskende forsiktig, med masse frukt og bær: Galiamelon, sultanadruer, melne røde epler, kirsch og fersken. Så åpner ting seg sakte men sikkert, og smaken blir fyldigere, mer kompleks, mer direkte. Honning, demerarasukker, rosiner, vanilje, rågummi, sort pepper, ingefær og torvrøyk. Smaken er noe mindre vrang enn lukten, men når bitterheten kommer krypende utover i ettersmaken er alt i skjønneste orden. Rapsolje og litt gammelt papir (17 år er vel nok til å utvikle litt OBE, så ihvertfall papiret var nok ikke her da den først kom på markedet). En teskje vann gjør smaken mer direkte fra start, og gjøre at bitterheten kommer nesten med en gang. I min verden gjør dette whiskyen enda bedre. Sukkerrør, anis, drueskall, tørr madeira, hamp og mer røyk.

Konklusjon:
Snakker om “blast from the past”! Det finnes bedre Springbanks der ute. Jeg har smakt en god del av dem. Men dette er den springbankprofilen jeg først ble kjent med. Den litt strammere og mer kranglete varianten (fra et destilleri som fortsatt er både stramt og kranglete) treffer en nerve her. Er karakteren subjektiv, basert på nostalgi og muligens en anelse urettferdig? 100 %. Og det er jeg helt komfortabel med.

87/100

– Rasmus

Springbanks nettside