Convalmore Cadenhead 40YO, 175 Anniversary

Noen destillerier er dømt til en evig tilværelse i skyggen. I Convalmores tilfelle var denne tilværelsen både bokstavelig og billedlig. Bokstavelig grunnet destilleriets plassering like ved Glenfiddich, som nå bruker noen av de gamle bygningene til å lagre fat av sin egen whisky. Billedlig fordi praktisk talt hele produksjonen gjennom det snaue århundret destilleriet opererte (1894 – 1985) brutalt og uten noen større fanfare ble sluset inn i assorterte blends. Av blends folk flest har hørt om er Black & White den som whisky fra Convalmore primært har vært en del av. En anstendig blend, særlig før i tiden, men kunne de ikke brukt litt mindre Convalmore?

Vi står altså igjen med et beskjedent antall tapninger, og en følelse av at dette destilleriet gikk fullstendig under radaren. Radaren som fanget opp andre destillerier som primært var tunet mot blends, som Rosebank, Port Ellen og Brora. Det som gjør dette litt ekstra bittert er at de få tapningene som finnes der ute stort sett går for å være meget bra. Jeg skal være så ærlig å si at min erfaring med Convalmore begrenser seg til en drøy håndfull tapninger, men når jeg sitter med denne drammen (og andre drammer fra dette destilleriet) foran meg har jeg en krypende følelse av at jeg har gått glipp av noe stort. Før jeg drar ut og prøver å rette på det skal imidlertid denne whiskyen nytes. Og da mener jeg nytes.

Nok en gang sender jeg en stor takk til bidragsyter Martin for denne fabelaktige drammen, fra en av 522 flasker fra en enkelt sherry butt fra 1977, sluppet i forbindelse med den uavhengige tapperen Cadenhead’s 175 års jublieum.

NB: Jeg klarer ikke helt å unngå patos denne gangen. Dere får ha meg unnskyldt.

Lukt:
En endeløst kompleks symfoni av majestetiske dufter som klarer å samle legendarisk destillat, et tidløst sherryfat og så mye rancio og dunnage warehouse at det er til å miste pusten av. Hvor skal man begynne? Rompunch, lavendel, eucalyptus, redusert sherry, valnøtter, 95 oktan med totaktsolje, steinsopp, Kongen av Danmark-drops, shichimi togarashi, bergamott, nype, paranøtter, tjære, muscovado, kumquat, svidd furu. Pustepause. Slapp av nå. Dette er ikke bare et fantastisk komplekst duftbilde. Det er mer. Alt harmonerer, alt spiller på lag, alt er i balanse. Smørkaramell, rosiner, umami, kaldpresset soyaolje, basilikum og muskatt. Vann, tid, lang pustepause. Tørr engelsk eplecider, hamp, svartkrutt, plommeskall, bruspulver og masse lekende friske tanniner.

Smak:
Det er alltid interessant å smake på en whisky når lukten har blåst deg to meter tilbake og du har blitt sittende, tapt i øyeblikket, i over 40 minutter uten å smake. Smaken kan skuffe da – nesen er tross alt et mer sensitivt apparat enn munnen. Men det er ingen grunn til fortvilelse – alt fra den umenneskelig oljete munnfølelsen og den nydelige tilpassede alkohol (hvordan kan et 40 år gammelt fat holde nesten 57 %???) til en enorme smakskompleksiteten leverer. Jordbærsyltetøy, kiwi, kamfer, fennikel, eucalyptus, earl grey, appelsinskall, kanel, kullstøv, jordkjeller, druejuice, Fernet Branca, manukahonning, paranøtter, lønnesirup, yirgacheffe, lakristwist, limeskall og grønn curry. Etter vann blir munnfølelsen om mulig enda penere – tørrere, samtidig som den beholder den seige viskositeten. Masse friske tanniner, cream soda, kandisert ananas, amarillo-humle, gammel humidor, salt og en anelse mørk sjokolade. Fantastisk.

Konklusjon:
Dette er en whisky som bare gir og gir – et glass som belønner deg for hvert minutt med tålmodighet. Kompleksitet og balanse i et eventyrlig samspill. Den perfekte blandingen av alder og vitalitet, åpenbart destillert på det absolutte høydepunktet av distillery manager’s karriere og lagret på et sherryfat bygget av Odin selv. 

93/100

– Rasmus

Cadenhead’s nettside