Black & White Whisky

På begynnelsen av 1900-tallet gjorde blenderen James Buchanan et lurt grep: Han klarte å overbevise puben til det britiske underhuset (for Stortinget må jo ha sin egen pub, må vite…) til å ta inn hans nylig utviklede whisky. Whiskyen gikk også under navnet “House of Commons” en periode, før den skiftet navn til “Buchanan’s Special”. Det var imidlertid ikke så mange som la merke til navneendringen, for siden flasken hadde et særegent design: sort flaske, hvit etikett, sort skrift, ble den stort sett bare kalt “Black & White” av småfulle pubgjester som ikke husket hva den faktisk het. Buchanan selv hadde et talent for markedsføring, og tenkte vel som så at: hvis folk kaller whiskyen min “Black & White” uansett, kan jeg like gjerne gjøre det selv også.

På et senere tidspunkt bestemte man seg for å gjøre flasken enda lettere gjenkjennelig gjennom å utsmykke etiketten med et bilde av to små hunder: en sort Scottish Terrier og en hvit West Highland Terrier. I London ble whiskyen levert med prangende hestkjerrer frem til 1936, og som en del av markedsføringen hadde hestene sorte og hvite kleder. Luksusstempelet til whiskyen var herved et faktum, og selv om den kanskje ikke nyter den samme anseelsen i dag er den fortsatt populær i en del markeder. Kanskje særlig i Frankrike og Sør-Amerika, der folk setter pris på runde og sødmefylte whiskyer. Merket eies i dag av Diageo, og selges dessverre ikke i Norge. Da gjenstår å finne ut om verden ser svart eller hvit ut med en dæsj Black & White i glasset.

Presentasjon:
Relativt lys til blend å være, så produsenten har ikke tatt helt av på karamellfargingen. Det behøver de i og for seg heller ikke å gjøre, siden flasken er grønn, og tradisjonelle blend-drikkere derfor ikke får sjansen til å dømme whiskyens farge før den allerede er i glasset og kan forsvare seg på lukt og smak. Kjølefiltrering og 40 % alkohol er mer eller mindre en selvfølge, siden dette tross alt er en blend. Vedhenget på glasset er vel omtrent som forventet av en blend.

Lukt:
En mild og fruktig lukt, med eple som den dominerende faktoren – både røde epler, grønne epler og litt epleeddik. Spor av vanilje gir litt ekstra sødme, og hint av rosiner og svovel langt bak tyder på at det er noen sherryfat involvert her. Søt hvitvin/Eiswein, litt røstede mandler og mild røyk gir whiskyen litt mer dybde. Kommer man forbi det første støtet av eddik lukter dette slett ikke verst! Et par dråper vann gjør ikke de store forandringene. Litt mer grønne epler på bekostning av røde og eddik. Et lite hint av noe metallisk og litt grønne urter kommer såvidt frem, sammen med et snev av korn, jordbær og litt banan.

Smak:
Smaken neat er i veldig stor grad styrt av grainwhiskyen. Rafinert sukker, kruskakli, svak marsipan, kandiserte epler, hvitvin og noen flyktige røyk- og sherrytoner helt bakerst. Det smaker grain dette her, men absolutt ikke dårlig grain. Søtt og litt pregløst kanskje, men ingen usmak. Både smaken og munnfølelsen blir litt feitere med noen dråper vann, noe som kler whiskyen godt. Sukkersmaken blir litt mer naturlig, og får også hjelp av en anelse lys fudge. Litt søt lakris og litt ruccola kommer det også nå.

Konklusjon:
Ikke overveldende spennende kanskje, men duverden så lettdrikkelig dette var. Jeg mistenker at grainwhiskyandelen her er relativt høy, men det er bra kvalitet på grainen de har brukt, og maltwhiskyene harmoniserer godt, selv om de får lite spillerom. For meg er dette litt for søtt for hverdagsdrikking, men hvis man liker det søtt kan Black & White absolutt anbefales. Med et par isbiter eller blandet med soda fungerer det nok enda bedre, og det er vel i bunn og grunn det denne whiskyen er ment for. Eller hva med å droppe sjokoladesaus, og i stedet helle litt Black & White over vaniljeis på en varm sommerdag? Altså: Verden ser ikke svart ut med denne whiskyen i glasset. Den ser kanskje ikke 100 % hvit ut heller, men jeg kan trygt anbefale Black & White som et alternativ til de vanligste blendtypene.

72/100

– Rasmus

Black & White har ingen nettside