Caol Ila Fèis Ìle 2014, 12 YO

Har du noen gang drukket Caol Ila 12 og tenkt: “dæven, denne var god, men tenk om den hadde vært enda litt sterkere”? Det har ihvertfall jeg. Misforstå meg rett, 43 % er helt ok altså, og selv om jeg nok ville gitt den et poeng eller to mindre er ikke karakteren på 84 poeng som tidligere medskribent Anders ga den i sin tid en urimelig score. Det er bare det at noen ekstra prosentpoeng kan gjøre enorm forskjell, og kanskje særlig for relativt unge og intense røykwhiskyer. Et åpenbart eksempel er serien med 10 år gamle Cask Strength whiskyer fra Laphroaig. Denne har riktignok en litt annen fatbruk enn den vanlige 10-åringen, men den er gjennomgående så mye bedre at alkoholvolumet åpenbart er en faktor.

Nå og da går ønsker i oppfyllelse. Da jeg besøkte Caol Ila i 2016 hadde de noen flasker igjen av Fèis Ìle-tapningen fra 2014, som må kunne sies å være noe av det nærmeste man kommer en “cask strength”-tapning av den vanlige 12-åringen. Som konsept er dette så trygt at man ikke behøver en smaksprøve en gang: Selvsagt ble denne med hjem.

Presentasjon:
Funksjonell og lite masete presentasjon. Farget glass for å skjule en relativt lys whisky, 55,5 % er oppgitt som naturlig fatstyrke. Dette er forøvrig flaske nr 231 av et beskjedent opplag på 1500. Med tanke på pågangen under Fèis Ìle er det egentlig litt pussig at det fortsatt gikk an å få tak i denne på destilleriet nesten to år senere.

Lukt:
Selvsagt sparker alkoholen, røyken og de intense maritime pregene bra fra seg. Noe annet hadde vært direkte skuffende. Samtidig er det orden i galskapen her, og akkurat det er noe en whisky som dette trenger. Torvrøyk, blæretang, ozon, brent salvie, kamfer, gammel striesekk, kalk og gule plommer. Det er lite subtilt over lukten, men det er også helt greit. Gamledagse sukkertøy (tenk det bestemor pleide å ha i skuffen og som hun på mystisk vis aldri gikk tom for selv om de må ha gått ut av produksjon på 50-tallet), sandeltre, en dråpe absinthe og en bitteliten klype tørr hestemøkk. Vann gjør ting en anelse mer sitrusdrevet – grapefrukt og lime nå, og tilfører nye lukter av jod, sorte oliven, ansjons og litt bråtebrann.

Smak:
Vel, dette har kanskje ikke helt bredden til Laphroaig 10 CS, men i ren og skjær intensitet og kompromissløs herlighet er det helt sammenlignbart. Whisky av denne typen har en slags egen varme, en følelse i magen som best kan sammenlignes med å synke sammen foran peisen etter en lang tur ute i kulda. Torvrøyk, myrvann, salt, kakaopulver, salvie, timian, kvann, strie, hamp, østers, marshmallows, vanilje og sitronskall. Smakene harmonere flott med hverandre. Rose’s Lime, peppermynte, jordkjeller, pasjonsfrukt og en anelse aceton. Vann får nærmest whiskyen til å bruse på tungen. Kombinasjonen mellom kalk, mørk sjokolade, røyk, salt og brente urter er formidabel, og så typisk semi-ung Caol Ila som det får blitt. Herlig.

Konklusjon:
Profilen er kanskje ikke helt lik 12-åringen med litt ekstra punch, men dette er fortsatt en oppvisning i god, ung, Caol Ila. Den fyldige, sjokoladeaktige smaken passer flott med røyken og de mer klassiske Caol Ila-pregene av urter, salt og syrlighet. Skulle ønske jeg kjøpte en flaske til.

87/100

– Rasmus

Caol Ilas nettside