Gjoleid Svenneprøven 3,5 YO, Bourbonfat

Jeg vedkjenner at jeg er litt sent til festen når det gjelder norsk whisky. Det er ikke det at jeg ikke har smakt noe særlig av det, tvert imot begynner jeg å ha prøvd en del, men jeg har lagt et slags forventningspress på meg selv. De første par tapningene jeg smakte imponerte dessverre ikke, selv til ung whisky å være, men jeg lot tvilen komme tiltalte til gode. Det føltes rett og slett ikke riktig å gå for kritisk til verks mot en ung industri, som fortsatt hadde til gode å finne sitt uttrykk.

Det første tilfellet av en norsk whisky som for alvor gav meg noe var de første to tapningene til Gjoleid. Whiskyen var ung, men potensialet var åpenbart, og spesielt tapningen jeg skal se på i dag hadde tatt fatlagringen pent. Den første overraskelsen over at et såpass godt produkt kunne komme ut av noe så uromantisk som Arcus’ fabrikker på Gjelleråsen utenfor Oslo, ble raskt byttet ut med større respekt for hva Arcus gjør. Man kan tross alt ikke produsere verdens beste potetbrennevin (‘Gammel Reserve’ av standardtapninger, fatlagret Gammel Opland som denne av mer eksklusive uttrykk, for de som måtte lure) uten inngående erfaring med nettopp fatlagring.

Jeg skal prøve å sette av tid til mer norsk whisky fremover. Utover spenningen rundt nyere slipp av Gjoleid (den som anmeldes her kom tross alt ut i 2013), viser spesielt Myken gode takter (dette kommer jeg tilbake til om ikke så altfor lenge). Det skal bli interessant å prøve mer fra Det Norske Brenneri og Aurora, mens jeg ser frem til å stifte bekjentskap med destillerier som Berentsens Brygghus i tiden fremover. Så er det bare å håpe at tid og tilgang strekker til. Denne entusiasten ønsker ihvertfall norsk whisky hjertelig velkommen (en håndfull år eller så etter han egentlig burde gjort det).

Presentasjon:
En av disse flaskene som inneholder alt man ønsker av informasjon. Spesielt er det verdt å merke seg at denne også inneholder hvete, noe som betyr at den ikke er en single malt. Dette er flaske nr 374 av 448 fra fat nr 9359, som altså er et bourbonfat.

Lukt:
Destillatet kniver umiddelbart med fatene, noe som også er som forventet av en såpass ung whisky. Det er ikke godt å si hvor mye hveteandelen i mesken egentlig påvirker her, men når man vet at den er der er det vanskelig å ikke assosiere notene av belgisk wit og søte bakevarer. Videre er lukten en anelse syrlig, retning av sitronsaft og riseddik, og et svært mildt røykpreg i det fjerne. Fatene tilfører rikelig med vaniljesødme og hint av kokos. Vann gjør lukten flere hakk søtere, med nye preg av smørkaramell, kanel, muskatt og varmt badstuetre.

Smak:
Med sin ungdommelighet og sine 47 % alkohol sparker den godt fra seg denne her. Hvit pepper, syrlige tanniner, hveteøl, furukvae. Whiskyen er en anelse spiss og lett snerpete, men sødmen balanserer dette til en viss grad. Videre er det som på lukten hint av røyk, samt litt menthol, vaniljekrem, bjørkenever, karve og et lite hint av gummi. Vann har mindre effekt på smaken enn lukten, men også smaken blir søtere og mer vaniljedrevet, samt at den også får innslag av smørkaramell. Det mest positive med å tilsette vann er imidlertid at munnfølelsen går fra relativt tørr til noe mer oljete.

Konklusjon:
Ikke en voldsomt kompleks whisky, men det kan man heller ikke forvente av noe såpass ungt. Smaken og lukten er imidlertid god, selv om det er åpbart at mer lagringstid (og kanskje også litt roligere fat) ville forbedret produktet. Når det er sagt kler whiskyen first fill bourbon relativt bra, så resultatet er det lite å utsette på.

70/100

– Rasmus

Arcus’ nettsider