Glenfarclas 25 YO

Glenfarclas er noe så sjeldent som et skotsk whiskydestilleri som har vært familieeid siden 1865. De er ikke de eneste, men de er en del av en liten og eksklusiv klubb. Sammen med Springbank er de på mange måter også et av de mest sympatiske destilleriene. De har, ihvertfall i større grad enn mange andre, holdt seg unna gimmicky utgivelser, og latt kvalitetsdrikke snakke for seg. Og vi snakker virkelig kvalitet her: En ting er at jeg ikke er den eneste entusiasten som trykker dette Speyside-destilleriet til sitt bryst, men når Fred Laing, Chairman i (også familieeide) Douglas Laing velger å kalle sine uavhengige tapninger fra destilleriet “Probably Speyside’s Finest”, til tross for en lengre krangel om rettighetene til å gi tapningene et mer gjenkjennelig navn – med tilhørende trusler om anmeldelse, er det ingen tvil om at destilleriet står høyt i kurs. En annen whiskypersonlighet som ikke klarer å skjule entusiasmen er Richard Paterson, master distiller hos Dalmore, og nøkkelperson hos Whyte & Mackay. For de som ikke kjenner til ham er ikke Paterson kjent for å spare på kruttet, og omtaler gjerne egne varer som om de skulle vært produsert av vårherre selv. Til tross for at fyren tilsynelatende ikke eier beskjedenhet innrømmer han like vel at han nærmest har tryglet Grant-familien som eier Glenfarclas om å selge destilleriet sitt til Whyte & Mackay, og at han synes det er trist at de sier nei.

Sist jeg var innom en whisky fra Glenfarclas satt superlativene løst, og selv om denne ikke er helt på nivå med den legendariske 40-åringen er dette fortsatt en helt magisk dram. Kanskje enda viktigere er det at denne koster noen tusenlapper mindre. Glenfarclas 25 kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for 1 805,- (februar 2019), noe som må sies å være en litt stiv, men i dagens marked ikke helt urimelig, pris.

Presentasjon:
En nydelig kobberfarge og flott viskositet. Man kunne selvsagt ønsket seg mer enn 43 %, men er det virkelig lov å klage når glasset er fullt av 25 år gammel Glenfarclas?

Lukt:
Yes, dette er fortsatt et av disse old school-sherryuttrykkene. Her blir vi ikke dynget ned i ekstreme mengder med sherrysminke, her er det krydder, svovel og gammel eleganse i førersetet. Svovelen gir, sammen med Glenfarclas naturlige noter av kullstøv, et nærmest røykfylt uttrykk, uten at det er noen nevneverdig torv her. Det som styrer lukten er imidlertid store mengder umami, krydder og røde bær: Tørket sopp, soyaolje, villbringebær, fiken, grønn pepper, kardemomme, engelske sigaretter (Dunhill?), rågummi, diesel, knekk og noen nydelige ferske tanniner. Søtt men balansert. Det er alltid litt skummelt å putte vann i gammel sherryfatlagret whisky, men dette er Glenfarclas, så vanntesten bestås med glans. To knøttsmå dråper, og whiskyen viser enda større bredde: vaniljekrem, krutt, flint, balsamico, limoncello, enda mer sopp, brukt humidor… listen bare fortsetter og fortsetter.

Smak:
Ja takk, dette er akkurat slik det skal være. Først blir man møtt av en ganske søt arrival – knekk, demerarasukker, sultanadruer, gule rosiner, papaya, akasiehonning, pollen og rørte bringebær. Selv om det er søtt er whiskyen fjærlett og nærmest frisk. Likevel er det ingen lettvekter vi snakker om her – munnfølelsen er akkurat passe oljete, og smaken er både fyldig og kompleks. Eucalyptus, kokekaffe, hvit pepper, limeskall, og fikenpregene fra lukten er minst like markante på smaken. Litt koks og sot gjør seg til kjenne helt bakerst, og ettersmaken introduserer akkurat så mye naturlig bitterhet som skal til for å balansere sødmen. Smaken får ikke fullt så markant effekt av vann som lukten. Det kommer riktignok til litt floral bitterhet, kamille, grønn tempel-te, sandeltre og en liten klype sennepspulver… øh… og litt mørk sjokolade og kandisert sitron og litt curry og… never mind – vann har en flott effekt på smaken også.

Konklusjon:
Fy f**n som jeg elsker dette destilleriet! Denne 25-åringen er ikke like legendarisk som 40-åringen og en del Family Cask-tapninger, men du verden for en nydelig whisky, både som 25-åring og generelt. Balansen, elegansen, kompleksiteten, lettdrikkeligheten og alle de naturlige smakene og luktene. Nydelig. Sitat forloveden, som liker, men ikke er spesielt interessert i whisky: “Åh, hvis all whisky hadde smakt som denne hadde folk vært fulle hele tiden”.

89/100

– Rasmus

Glenfarclas’ nettside