Glenfarclas 40 YO

Mange har nok erfart at en whisky kan være for gammel. Ikke alle fat er like gode, ikke all kvalitetskontroll er like god, og ikke alle destillater tåler langvarig lagring like bra. Da er det godt at vi har destillerier som Glenfarclas. Et destilleri som har bygget seg opp på god kvalitetskontroll, god fatpolicy og ikke minst et destillat som tåler lagring godt. Lang lagring. Det er med en liten følelse av ærefrykt at jeg gir meg i kast med denne whiskyen. Ikke fordi jeg ikke har smakt den (eller enda eldre tapninger fra Glenfarclas) før, snarere tvert imot. Tidligere erfaring med gammel Glenfarclas får forventningene til å skyte i været, og viten om innsatsen og presisjonen som ligger bak dette produktet skaper litt ekstra andaktsfølelse.

Tiden da man kunne få gammel Glenfarclas til en, etter forholdene, rimelig penge er dessverre over. Samtidig blir man ikke flådd like ille her som av mange andre destillerier. Hvor mange 40 år gamle offisielle tapninger finnes det egentlig der ute som den gjengse whiskydranker kan ta seg råd til? For egen del skulle jeg nok ønske jeg hadde kjøpt en helflaske av denne mens prisen fortsatt var god i stedet for denne lille miniatyren, men sånn er nå en gang livet.

Presentasjon:
Glenfarclas kan som vanlig ikke beskyldes for pompøst og prangende design, noe som egentlig er litt deilig. 46 % alkohol er absolutt anstendig for en såpass gammel whisky – det er jaggu ikke godt å vite hvor mye englene har stjålet underveis. Whiskyen har ellers en deilig mørk bronsefarge, som bærer bud om Glenfarclas’ tradisjonelt sherrytunge profil.

Lukt:
Befriende nok er ikke forretten et trailerlass med tørr eik, snarere en kompleks og etter forholdene frisk duft av gode sherryfat og lagerhus med jordgulv. Møbelpolish, lær, pekannøtter, rørte tranebær, lønnesirup, appelsinmarmelade, bjørkesevje og eucalyptus. Lukten er søt uten å være emmen, frisk uten å være ungdommelig og tørr uten å virke støvete. Et lite hint nybrygget espresso, toast og kullstøv gir lukten en vag anelse av røyk. Hint av blåbærsyltetøy, muskatt og en anelse sort pepper. Det føles feil å tilsette vann i en såpass gammel sherrytung whisky, men en dråpe gjør whiskyens preg av sot og røyk noen hakk tydeligere på lukten, og drar whiskyen i en litt mer syrlig retning. Dette nyter den faktisk ganske godt av, ihvertfall på lukten, med sine nye preg av frisk sitrus, balsamico, drueskall og lakris.

Smak:
Oh glory, for en balanse allerede fra start! En blanding av alskens syltetøy – blåbær, jordbær, kirsebær, rørte tranebær (for å nevne noen) følges opp av krydrete eikepreg: muskatt, grønn pepper, kardemomme, anis og sennepsfrø. Etter hvert kommer det også til en god neve tørket frukt – primært rosin og fiken. Søtt og spicy altså, med akkurat nok eiketanniner til å roe ned sødmen, uten å gjøre whiskyen for tørr og støvete. Munnfølelsen er herlig oljete, og smaken sitter lenge. Belgisk melkesjokolade, rød Repsils og en anelse grapefrukt. Der en dråpe vann gjør lukten mer brent, er det først og fremst krydderet som blir mer merkbart på smak. Mer pepper (sort pepper og chilipulver), krekling, valmuefrø, Earl Grey og en anelse nellik. En ting som overrasker litt er hvor vital whiskyen blir med litt vann. Den smaker på ingen måte ungt, men bak all den behagelige eiken aner man konturene av et karakterrikt destillat.

Konklusjon:
Dette er vel egentlig et av de tilfellene der lukt- og smaksnotater taler for seg selv. En nydelig, kompleks, velbalansert, sammensatt tilårskommen whisky fra et destilleri som er spesielt flinke til å produsere akkurat denne typen whisky. Hva mer kan man egentlig gjøre enn å komme med de varmeste anbefalinger og håpe at alle som ikke har smakt den får sjansen, at alle som har smakt den får sjansen igjen og at de som har en flaske men ikke liker den postlegger og sender flasken til meg.

93/100

– Rasmus

Glenfarclas’ nettside