Cragganmore-Glenlivet Cadenhead 22 YO, 1993-2015 «Small Batch»

Cragganmore kan være et vanskelig destilleri å forholde seg til. Markedet er ikke akkurat oversvømmet av artige tapninger fra dette destilleriet – hverken offisielle eller uoffisielle. Dvs. det finnes en del tapninger der ute – spesielt SMWS har vært i stand til å sikre seg en del fat gjennom historien – men etter å ha tilbragt flere timer enn jeg er stolt av på whiskyutsalg og auksjonssider, vil jeg påstå at dette Speyside-destilleriet er kraftig underrepresentert. Når den mest tilgjengelige Cragganmoren (12-åringen) i tillegg har svingt kraftig i kvalitet over årene, er det også lett å være litt lunken når en flaske først dukker opp.

Dette betyr imidlertid ikke at Cragganmore er et dårlig destilleri. Av de få tapningene jeg har prøvd har flere vær gode, og når man vurderer profilen, selv på 12-åringen, er det ingen tvil om at dette er et destilleri med særpreg, bygget rundt et herlig fruktig destillat. Og her kommer altså Cadenhead’s inn: Som jeg har vært inne på mange ganger før er spesielt deres Small Batch-serie godt egnet for å formidle whiskyens basisuttrykk, samtidig som den rolige fatlagringen gir whiskyen alder, fylde og fjerner eventuelle svakere sider. Resultatet er her, som så ofte ellers i denne serien, en nydelig whisky.

Presentasjon:
22 år på bourbon hogsheads oppgis det. Vi får tro at det er snakk om hogsheads som siden har fått en skvett bourbon i seg, for å revitalisere fatene. Spoiler alert: Det funker jævlig bra.

Lukt:
Cadenhead’s Small Batch-format, med rolige hogsheads som en utjevnende faktor, må her vike plass for et veritabelt fruktfat. Her er bourbonfaktene og den amerikanske eiken i fatene svært vitale for serien, samtidig som det fruktige destillatet er voldsomt tilstede. Pærer, masse pærer, grønne epler, grønne bananer, vanilje, klementiner, gress, timian og smørkaramell. Herlig friskt, avpasset søtt, og veldig harmonisk. 22 år på fat har imidlertid gjort sitt også – en god håndfull hasselnøtter, nougat, bjørkesevje, samt en anelse rancio – litt umami, litt sopp. Vann hever fatene, litt på bekostning av destillatet. Det kommer riktignok til litt mer sitrussyrlighet, men primært blir whiskyen mer drevet av naturlig vanilje, tapioka, mandelolje og ferske hveteboller.

Smak:
Det kjennes at whiskyen holder drøye 56 % alkohol, ikke som et ubehagelig spritstikk, men gjennom en litt skarp og frisk tone, som gjør noen av nyansene litt utydelige i starten. Heldigvis kommer tydelig til etter hvert. I likhet med lukten er det mye grønt her, igjen mye pære og ferskt gress, men også mer urter – timianen fra lukten får følge av persille, fersk mynte, salvie og litt amarillo-humle. Samtidig er ikke dette primært en grønn og spiss whisky, for den herlige sødmefylte basen av klassiske bourbonsmaker – vanilje, kamfer, banan og litt lønnesirup, samt lys karamell gir denne Cragganmoren fylde og balanse. Hvit pepper, muskatt og litt sesamfrø gir en fin krydret smak, mens nøtter viser den gode fatinteraksjonen. Også smaken blir mer fatdrevet etter en dæsj vann – primært mer krydret. Hvem skulle trodd at sort pepper og naturlig vanilje passer så bra sammen? Massiv lønnesirup (ihvertfall til en Speyside-whisky å være) og andre søtlige kryddernoter som bare kan komme fra godt treverk. Ettersmaken er en fin balanse mellom søt, syrlig og bitter – munnfølelsen er middels oljete, men ren og frisk.

Konklusjon:
Dette er kanskje den beste Cragganmoren jeg har drukket. Ikke nok med det, dette er helt fantastisk håndtering av destilleriets fruktige destillat, på fat som gir whiskyen bourbonaktig fyldig sødme, uten å dynke den i overdreven vanilje. Fat som har gitt whiskyen rom til å utvikle seg, uten at den har måtte ofre det som gjør destilleriet spesielt. Sånn sett minner den meg mest av alt om fantastiske Imperial 35 YO Old Malt Cask. Den er ikke helt på nivå med nevnte Imperial, men wow, dette er bra greier!

88/100

– Rasmus

Cadenhead’s nettside