Hazelburn Barolo Cask 9 YO

For en tid siden tok jeg for meg Springbank 9 YO Gaja Barolo. En whisky som til tross for å være god, ikke klarer å leve helt opp til mine forventninger. I hvilken grad fatene, og i enda større grad fatenes tidligere innhold, skal styre en whisky kan diskuteres. Problemet er at når en whisky er oppkalt etter hvilke fat den har ligget på, når det skrytes med store bokstaver på flasken av at den har ligget mange år på en viss type fat, da bør det helst også smake og lukte sånn. Som om ikke det er nok, var det i dette tilfellet snakk om Barolo-vin, en drikkevare som ikke akkurat er kjent for sin milde og subtile karakter.

Den nevnte Springbanken ble flasket i 2013, og Barolo-fatene ble nesten umiddelbart gjenbrukt, denne gangen til tre års sluttlagring av Hazelburn som først hadde ligget seks år på bourbonfat. Konseptuelt burde dette fungert. Springbanks trippeldestillerte, og med det mykere, tvilling kunne hentet ut de siste rødvinsnotene, etter at den mer robuste whiskyen hadde tatt hovedtyngden av fatene. Dessverre forflytter problemet med de passive fatene til Springbank-tapningen seg ned i denne Hazelburn-utgaven.

Presentasjon:
Med et opplag på hele 10.800 flasker og en etter forholdene ganske lav pris valgte ikke produsenten å presentere dette som et voldsomt eksklusivt produkt. Klassisk Springbank, som resten av produksjonen på fatstyrke, uten kjølefiltrering og med naturlig farge.

Lukt:
Whiskyen klarer kunststykket å være både ren og skitten samtidig. Skitten fordi Sprinbanks klassiske noter av hamp, høy og bondegård alltid er der og supplerer whiskyen med fylde, kompleksitet og særpreg. Ren fordi den trippeldestillerte whiskyen og den vage friskheten fra vinfatene balanserer dette til en viss grad. Rødvinseddik, sancerre, rå vanilje, eucalyptus, sitronskall, hamp, salt, hvit pepper, engelsk sennep, lær og muscovado. Litt vann skyver rødvinen litt mer frem i forgrunnen, men det er dessverre ikke noe spesifikt som får en til å tenke på barolo. Videre kommer det til litt tyttebær og vått løv, samt at den amerikanske eiken befester seg mer og mer over tid, med markant vanilje og banan.

Smak:
Smaken er tørr og forholdsvis bitter (som seg hør og bør fra Springbank). Allerede i starten kommer imidlertid noe som skal vise seg å være whiskyens svakeste side: Dette er rett og slett ganske endimensjonalt, og hverken fatene eller destillatet blir utnyttet optimalt. Furusevje, kastanjehonning, drueskall, lakris, pumpernickel, vaniljesukker, salt, brente mandler og skallet av grønne epler. Smaksbredden er i og for seg grei nok, men det er først og fremst nyanser av søtt iblandet ganske mye bittert. Vann gjør whiskyen hakket friskere, noe som sammen med bitterheten og den milde sødmen fungerer ganske bra. Sitrussalat, gresk olivenolje, hvit pepper, aprikos og en anelse koriander. I motsetning til lukten sitter baroloen brukbart igjen i smaken.

Konklusjon:
Ærlig talt forventet jeg mer. Bitterheten tar litt overhånd her, og selv om vann stabiliserer ting litt og henter frem mer sødme, er det ikke nok til å løfte whiskyen til det nivået en Springbank-entusiast som meg forventer. Et annet problem er at rødvinsfatene har satt relativt lite særpreg på whiskyen, så hvis dette er en videreføring av Springbank 9 Gaja Barolo, er den på mange måter også et steg til i litt feil retning. Til tross for all kritikken er dette en god whisky – selv en skuffende Hazelburn kan være det, men i det lange løp blir nok denne fort glemt. Særlig med tanke på alle de andre flotte Springbankene der ute.

74/100

– Rasmus

Springbanks nettside