Springbank – Gaja Barolo, 9 YO

Med Springbank på Barolo-fat forventer man en smakseksplosjon uten like. Det smaker i aller høyeste grad noe av denne whiskyen, men kanskje ikke helt som forventet?

Springbank – Gaja Barolo, 9 YO

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum54,7 %
LandSkottland
DistriktCampbeltown
DestilleriSpringbank
UtgiverSpringbank

Med fare for å fremstå som en ukritisk fanboy har jeg en disclaimer jeg må komme med først: Jeg har praktisk talt aldri drukket en Springbank, Longrow eller Hazelburn jeg ikke har likt. Noen har kanskje vært litt skuffende, noen har kanskje kommet litt til kort i selskap med bedre whiskyer, men alt i alt er jeg fan. Det strekker seg til uttrykk som jeg vet at mange andre (selv svorne Springbank-fans) har problemer med å svelge. Jeg koste meg glugg med Longrow “Red”, Australian Shiraz, som vel må sies å være en av de mest splittende whiskyene til dette destilleriet, og enten Longrowen har ligget på Cabernet Sauvignon, Malbec eller Pinot Noir-fat har det vært en fryd hver gang. Whiskyen som skal vurderes i dag tåler trygt sammenligning med den ekstreme Shirazwhiskyen fra Longrow. Ikke bare kom de omtrent samtidig, på papiret pusher de begge grensene for hvor ekstrem behandling en whisky kan få. Hverken Shiraz- eller Nebbiolo-druen er kjent for å bli til diskret vin, og whiskyen til Springbank er heller ingen lettvekter.

Springbank Gaja Barolo er dessverre ikke tilgjengelig lenger, men fatene som ble brukt i produksjonen har etter alt å dømme vært brukt i berikelsen av et spennende nytt uttrykk fra Hazelburn, som ble sluppet for kort tid siden. Jeg ønsker også å presisere at flasken min ble åpnet for en drøy måned siden og at den har fått stå i ro med litt luft i siden da. De fleste whiskyer pleier å nyte godt av litt tid og luft, Springbank er (ihvertfall etter min mening) helt avhengig av det.

Presentasjon:
Som vanlig leker ikke Springbank sluttlagring: etter bare fire år på refill bourbonfat fikk whiskyen hele fem år gaja barolo-fat. I oktober 2013 ble fatene fylt over på 11 000 flasker med et alkoholvolum på 54,7 %, noe som må sies å være et respektabelt volum for et begrenset opplag fra et såpass lite destilleri som Springbank. Hvorfor rabler jeg om dette i presentasjonsbiten av anmeldelsen, tro? Fordi all denne informasjonen står der den skal stå – på flasken. Siden det står ‘Springbank’ på flasken er det heller ingen vits i å diskutere tullete ting som kjølefiltrering og fargetilsetning.

Lukt:
Sa noen rødvinsfat? Tankene går umiddelbart til Longrow Red-serien, men til en av de litt roligere whiskyene derfra (Fresh Port Cask kanskje?). De spisse tanninene og syrlige røde bærene (primært rips, solbær og stikkelsbær) får hard konkurranse fra den robuste spriten. Store mengder fudge, muscovado, salt, fersk sitron, hvit pepper, valnøtter og hestemøkk. Lukten er skitten, med innslag av fuktig jordkjeller og all slags soppvekster som finnes slike steder. Det er whiskyer som denne som minner en på hvorfor det kan være lurt å prøve med en skvett vann. Friske druepreg jobber nå sammen med sitron og krokan på lukten, mens de skitnere pregene bare så vidt skjuler seg i bakgrunnen (og minner en på at dette tross alt er Springbank i glasset). Balansen er langt bedre, og nå som tanninene har sluppet litt kommer røyken mer til sin rett også.

Smak:
En tanninrik og relativt spritdrevet ankomst glir sakte inn i en søtlig, men først og fremst bitter smak (eller heller et eller annet sted i skjæringspunktet mellom syrlig og bittert). Pors, karamell, drueskall, druekjerner, furukvae, kullsvart lakris, salt og grønne eplekart. Whiskyen har naturlig nok en merkbar rødvinssmak, men i motsetning til Longrow Red-serien eller Glenmorangie Artein for den saks skyld virker det som eiken har gjort en langt viktigere jobb enn fatenes tidligere innhold. Tanninrikt, spicy (spisskummen og karve) og en haug assorterte bitre nøtter. En god splæsj vann hjelper smaken på samme måte som lukten – balansen tar seg opp flere hakk. Ellers kommer det til nye preg av rabarbra, chili og nylagt asfalt.

Konklusjon:
Er det lov å være litt skuffet? Den europeiske eiken i vinfatene setter virkelig sitt særpreg på denne whiskyen, og siden det er Springbank tåler den naturligvis krydder og bitterhet svært bra. Whiskyen byr videre på svært interessante smakssammensetninger, og den klarer å være skitten uten å være spesielt svoveldrevet (noe jeg setter stor pris på). Med vann blir også balansen relativt bra. Så hvorfor er jeg da skuffet? Fordi dette er en ung Springbank, styrt av et halvt tonn europeisk eik. Hverken mer eller mindre. Når Springbank skriver at whiskyen har ligget fem år på ‘Fresh Gaja Barolo Casks’ forventer jeg at dette skal skinne igjennom. Jeg forventer et inferno av hissig Springbank og italiensk vinperfeksjon. Det er kanskje mye å be om, men problemet med å gi ut den ene fantastiske whiskyen etter den andre er at forventningene går i taket. Det straffer jeg Springbank litt for nå. Ja, også skjenker jeg meg et lite glass til da, for vondt smaker det overhodet ikke.

81/100

– Rasmus

Springbanks nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises