Forty Creek Double Barrel Reserve

Etter mange år med enorm suksess, spesielt som en relativt tvilsom brennevinslevarandør til USA under forbudstiden, lå kanadisk whisky med brukket rygg. Innen begynnelsen av 80-tallet hadde whisk(e)y gått av moten. Lagerhus stod fulle, men folk ville ikke ha det som var i dem. Som vi vet responderte forskjelllige aktører og land forskjellig på dette, men hele bransjen tapte. Skotske destillerier, blant dem mange av de nå mest legendariske måtte bøte med livet. Det samme skjedde med flere bourbonprodusenter. I Irland satte flere av de største navnene i industrien seg ned og meislet ut en plan for å redde irsk whiskey, gjennom å konsolidere driften til et superdestilleri i Cork. I Canada var situasjonen mye av den samme som i Irland. Små destillerier ble lagt ned, og de store tok over markedet.

Som vi alle vet hadde (ihvertfall denne delen av) historien en lykkelig slutt. Whisk(e)y ble populært igjen, og som i Irland, Skottland, USA og resten av verden også for den saks skyld, popper det opp nye destillerier i Canada. Den forutseende vinprodusenten John K. Hall var tidlig ute med å forstå potensialet i whisky, og i 1992 var oppstarten av hans nye destilleri Forty Creek i Ontario et faktum.

Da jeg var innom en annen whisky fra dette kanadiske destilleriet i november i fjor ble jeg ikke akkurat slått i bakken av kvaliteten. Forventningene er derfor ikke allverden før denne drammen skal inntas. Dette er riktignok et litt gjevere produkt, ihvertfall hvis man skal tro produsenten. Men er den egentlig bedre? Konseptet er enkelt og greit at rye-, bygg- og maiswhisky lagres separat på et utvalg fat, før alt blandes sammen og får to års sluttlagring på first fill bourbonfat. Om ikke annet er dette en interessant måte å gjøre ting på.

Nok en gang sender jeg en stor takk til Martin for donasjonen!

Presentasjon:
Den lille plassen på etiketten der produsenten har hatt mulighet til å dele nyttig informasjon er brukt til byråkratisk mumbo jumbo. 40 % alkohol og en dyp bronsefarge.

Lukt:
Selv om blyantspissere for lengst har gått av moten er det noen lukter som bare blir med en. Her går minnene tilbake til skolebenken, noe som ikke er udelt positivt – både fordi det er langt bedre å være voksen enn barn og fordi blyantlukten aldri var blant favorittene – lim derimot… Ellers er lukten søt, ekstremt søt. Karamell, maissirup og vaniljesukker. En litt kjip note av bakegjær følger etter, samt nøtter (pekan og mandler), cola og rabarbra. Lukten tar seg faktisk opp et par hakk med vann. Vi får hint av vitalt treverk med noen ganske pene vanilliner og denne duften av varm og fuktig furu som gjerne er i badstuer. Samtidig kommer det til en syrlig lukt av billig hvitvinseddik som ikke helt gjør seg.

Smak:
Huffda, nyspissede blyanter smaker tydeligvis ikke bedre enn de lukter. Etter en svært tredrevet start kommer det en tsunami av søtlige smaker – karamell, aspartam, vanilje og maissirup. Smaken er med andre ord ganske så lik lukten. Legg til litt ginseng, hockeypulver, kardemomme, hvit pepper og sukat, og den relativt lite komplekse smaken er omtrent oppsummert. Heldigvis er det nok tørrhet og krydder her til å balansere det søte. I hvert fall til en viss grad. Vann gjør smaken søtere, på bekostning av krydderet, noe whiskyen slett ikke har godt av. Ikke kommer det til noe nytt og spennende på smaksfronten heller.

Konklusjon:
Pussig nok er dette en mindre kompleks whisky enn lillebroren ‘Premium Barrel Select’, men den er bedre. Sødmen er ikke like ekkel, og det er nok balanserende krydder til at det ikke bare er klissete. Jeg kommer ikke til oppsøke denne igjen, men i likhet med en del generiske bourbons kunne jeg alltids tatt et glass hvis det var dette jeg fikk servert. Whiskyen bør forøvrig nytes bar (eller kanskje aller helst med litt ingefærøl).

60/100

– Rasmus

Forty Creeks nettside