Balblair 1995 Vintage, 1995 – 2012

Når vi ikke har viet mer tid til Balblair enn vi har er ikke det fordi det er et dårlig destilleri, for det er det absolutt ikke. Det går mer på tilgjengelighet og destilleriets ganske forsiktige profilering. Det førstnevnte har riktignok blitt litt bedre, og det er i skrivende stund to forskjellige whiskyer derfra tilgjengelig på Vinmonopolet. La oss håpe det blir flere. Det andre er på ingen måte noe som trekker ned, men som gjør at man nå og da kan overse dem litt. Dette høylandsdestilleriet er på ingen måte brautende, de renner oss ikke ned med overdådige pjatt, fancy navn og ekstravagant innpakning.

Det er først og fremst to ting man merker seg med Balblair når man kommer over en flaske: den litt utradisjonelle fasongen på innpakningen og fokusen på årgang. Særlig er det med årgang ganske hyggelig på en taxfree-whisky som denne. Årgangsfokusen har vi imidlertid vært innom i forbindelse med Balblair ‘02, så la meg heller komme med et lite hjertesukk over fasongen på flaskene denne gangen: Selv om det er stas å skille seg ut i mengden er det ofte problemer med såpass store korker, og også denne gangen var det helt åpenbart at korken ikke var helt tett. De små kondensdråpene i flaskehalsen allerede før åpning sier sitt. Heldigvis hadde det skjedd lite med vannstanden på de snaut 6 årene mellom tapping og åpning, så det kunne vært verre. Flasken tar også uforholdsmessig stor plass i skapet, så la oss benytte sjansen til å kutte litt ned på innholdet og med det etter hvert rydde plass til nye flasker.

Presentasjon:
46 % alkohol, naturlig gullfarge, ikke kjølefiltrert, årgang og alder. Det kan man sette pris på, særlig fra en travel retail-tapning. Selve flasken har som nevnt sine utfordringer, men la gå.

Lukt:
Her må lagringen i stor grad være refill bourbon, både på grunn av de kraftige pregene av tropisk frukt og de realtivt forsiktige fatpregene. Her er ikke Balblairs fruktige destillat tilsidesatt av tanniner eller kraftig vanilje, til tross for 17 års lagring. Epler, pærer, kiwi, umoden banan, cantaloupemelon, ananas og litt drueskall. En skikkelig fruktsalat med andre ord. Knuste mandler, sort pepper, mocha, sennepsfrø, honning og maltsukker. Så langt så vel, til tross for et litt ubehagelig, men heldigvis veldig mildt, preg av komposterte blomster. Etter en liten dråpe vann og litt tid blir whiskyen hakket søtere, hakket mer karamelldrevet. Smørbukk, mer maltsukker, røde epler og enda mer honning. Ingen voldsom endring i lukt altså, bare enda et hakk behageligere og mer velbalansert.

Smak:
Lukten lover fruktsalat, og smaken leverer i aller høyeste grad. En frisk smak, som styres av grønne epler, eplesyltetøy, honningmelon, banan og kandisert appelsin. De syrlige eplene backes opp av litt malteddik og sitronskall, noe balanserer sødmen ganske så fint. Vanilje, sort pepper, chilipulver, muskatt, malurt, kalkstein og earl grey. Munnfølelsen er lett og frisk, og kler balansen mellom søtt og syrlig relativt godt. Med litt vann: aaaaah, disse lettdrikkelige, velbalanserte drammene som gjør at skuldrene synker og man bare glir nedover i stolen. Fruktig og maltdrevet, søt og syrlig, og nå endelig også backet opp av noen milde tanniner. Munnfølelsen har også blitt flere hakk mer oljete, noe som kler den nå søtere smaken bedre.

Konklusjon:
Whiskyer som denne er egentlig definisjonen på 79 poeng på Skotsk Taakes skala. En whisky uten åpenbare svakheter, som renner lett og uanstrengt ned halsen. En dram som skaper velvære, og som er såpass lettdrikkelig at flasken fort kan få ben å gå på. Man har kanskje smakt variasjoner rundt dette temaet mange ganger før, det er kanskje ikke noe revolusjonerende med smak og lukt, men du verden, denne skal nytes til siste dråpe. Så får en annen whisky overta plassen, og jeg kommer ikke til å se meg tilbake. Heldigvis er det en god stund til det skjer – dette er tross alt en litersflaske.

79/100

– Rasmus

Balblairs nettside