Balblair 2002 Vintage, 2002 – 2012

Alle som har sett den herlige filmen The Angel’s Share kan ikke ha unngått å ha lagt merke til det utrolig flotte destilleriet hovedpersonene besøker på sin reise i høylandet. Balblair ligger utrolig naturskjønt til i Tain nordøst i Skottland, ikke langt fra Glenmorangie. Det har en historie som strekker seg helt tilbake til 1790, og er da altså med i den klubben med destillerier som kan markedsføre seg som en av de eldste i landet. I motsetning til Glen Garioch er det imidlertid ikke dette de legger vekt på, men snarere det at de oppgir årgang fremfor aldersbenevnelse på sine whiskyer. Dette innebærer at whiskyen man har i glasset er produsert et spesielt år, for så å tappes på et tidspunkt maltmesteren synes den er ferdig. Det står som regel når den er tappet på flasken. Balblair 2002 som anmeldes her ble tappet i 2012 og enkel hoderegning tilsier da 10 år. Hadde den vært utgitt med aldersbenevnelsen 10 år, ville det betydd at ti år gammel whisky ville vært den yngste whiskyen i blandingen, mens blandingen ellers kan inneholde langt eldre whisky av diverse kvalitet. Årgangswhisky er ikke det samme som single cask, men det er uansett fristende å gjøre sammenligningen. Det skaper en forventing om et ”renere” produkt, og i likhet med vin kan man krangle med whiskyvenner om den beste årgangen. Slikt kan man like.

Balblair 2002 som testes her er dessverre ikke lenger tilgjengelig. Arvtageren 2003 er imidlertid på Vinmonopolet til 690kr (november 2015), som er en pris man kan leve med hvis man vil prøve den usmakt.

Presentasjon:
Dette er en 5cl miniatyrutgave av helflasken. Boksen er enkel papp, og flasken er fin med piktiske symboler i glasset. Whiskyen er uten karamellfarge og er ufiltrert på 46 %. Flotte greier. Vedhenget i glasset er helt ok for alderen.

Lukt:
Førsteinntrykket er lett fruktig og floralt. Sitronmelisse, bananer, grønne pærer, og litt eple. Det litt fete maltpreget og lett vanilje, går opp i en høyere enhet som Gjendekjeks. I tillegg er det et innlag av nøttekaramell. Jeg tenker at denne amerikanske eiken er i hovedsak refill-fat, fordi maltspriten får virkelig rom til å skinne mens vaniljen er mer kontrollert. Dette er en whisky som man bør ta seg god tid med. Det er stadig utvikling, til og med uten hjelp av vann. Når jeg først tilsetter vann styrkes preget av korn mens frukten blir mer moden. Jeg kjenner honningmelon, blodappelsin, stikkelsbær og svak kokos. Det er en nese som belønner den som tar seg litt tid. Jeg synes dette var godt, hele veien igjennom.

Smak:
Halvtørr, søt og herlig sitrus dominerer begynnelsen. Den har en lett og behagelig munnfølelse, mer tørr mot slutten. Smaksprofilen styres av sitrus, og det minner først om jaffakaker før den blir meget syrlig i retning lime. Den har grønne druer, litt salvie og god kryddervarme. Ettersmaken er ikke all verden hva lengde angår, men den oppleves som syrlig og et innslag av urten løpstikke. Vann gjør den litt flatere i utviklingen over tungen samtidig som den blir søtere. Ananas, appelsin, kiwifrukt med skall, noe ingefær og igjen litt bitter urt. Ettersmaken har ganske mye kiwi og jeg lurer på om denne whiskyen kjemper om en eller annen rekord i fruktighet. Balblair 2002 smaker meget godt, men til tross for god utvikling, har den ikke helt den samme kompleksiteten i smaken som i lukten.

Konklusjon:
Dette er et fruktfat fra nordøst i det skotske høylandet. Whiskyen er god både med og uten vann. Det kan være en idé å prøve seg litt frem. Jeg vil anbefale Balblair i denne alderen til dem som liker å ta seg litt tid, og som ønsker en tydelig smaksprofil som skiller seg litt ut i mengden. Jeg skal innrømme at jeg er svak for bourbon refill, jeg blir bare mer og mer glad i hvordan spritens karakter får lov til dominere. I så måte er Balblair 2002 et godt eksempel på denne stilen.

80/100

– Anders

Balblairs sider på internett