Bowmore Symposion 1998

Den svenske importøren og uavhengige tapperen Symposion må ha hatt en svært bra selger. Hvis ikke hadde de neppe klart å dumpe et såpass stort lass med relativt nisjepreget maltwhisky på travel retail-butikken på Arlanda. Respekt til selgeren altså, og når kvaliteten på både whiskyen som skal under lupen i dag og Longmorn-tapningen i samme serie (vi kommer forhåpentligvis tilbake til den en annen gang) er såpass god, har vi ingen ting å klage over. Det at whiskyene fra Symposion etter hvert ble redusert i pris på Stockholmsflyplassen har nok mer med butikkens vanlige klientell enn noe annet å gjøre. I konkurranse med Johnnie Walker Blue og litersflasker med Famous Grouse kan det være vanskelig å bli lagt merke til for single cask-tapninger med ukjente logoer. Særlig når de mest aktuelle kandidatene for flaskekjøp er cognacdrikkende businessmenn og nordmenn på helgetur.

Desto bedre for de av oss som liker å plukke med en interessant flaske når vi er utenlands, men noen ganger ikke rekker innom en ordentlig whiskybutikk. Som jeg har vært inne på før er ikke Bowmore blant favorittdestilleriene. Ikke fordi jeg har noe mot dem, mer fordi et mindretall av uttrykkene deres (ihvertfall de som er destillert de siste 20-30 årene) faller i smak. Prisen bør altså helst være riktig for at jeg skal ryke på en flaske. Det var den på denne tapningen, og jeg angrer ikke på kjøpet.

Presentasjon:
En herlig naturlig gyllen farge, 52 % alkohol og all den informasjonen man kan ønske seg. Destillert i september 1998, tappet på flaske i oktober 2012. Da hadde whiskyen rukket å ligge på bourbontønne nr. 800331 i 14 år. Dette er forøvrig flaske nr. 81 av 220, i den grad det har noe å si.

Lukt:
Laphroaig? Neida, klassisk Bowmore-syrlighet med sur røyk og overmoden frukt. Vel, ikke bare. Det er definitivt noe Laphroaigsk over dette, som lurer en litt i starten, forsvinner og så kommer tilbake igjen. Lukten er hakket tørrere enn man er vant til fra en Bowmore, hakket mer medisinal, men kanskje viktigst av alt; fine vaniljepreg fra den amerikanske eiken drar tankene i retning av Laphroaig 10 og Quarter Cask. Store mengder sursild (godteriet altså), thuja, kalk, stuet blæretang, smørkaramell og østers. En god teskje vann, og lukten blir enda bedre. Sødmen og syrligheten er nå svært godt integrert, og i samspill slipper de ut lukter som treffer svært bra for en som er svak for syrlig godis. Nye preg av pære, ingefær og et snev av maling.

Smak:
Bowmorepregene er ikke til å stikke under en stol her, også de pregene som undertegnede kan styre seg for (løvetann, billig parfyme og snev av komposthaug). Det som like vel gjør smaken trivelig er den spisse syrligheten og de gode tanninene fra et svært vitalt bourbonfat. Et stort lass sitrus (primært sitron, men også grapefrukt), bacon, vanilje, cayennepepper, masseproduserte sigarer (Henri Wintermans?), sennepsfrø, kalk, flint og salt. Smaken er relativt tørr og snerpete, men balanseres av sødmen og syrligehten. Også smaken nyter godt av en dråpe vann, kanskje først og fremst fordi assosiasjonene til Laphroaig blir enda tydeligere. Bandasjer og antiseptiske midler, tørr røyk, assorterte skalldyr og en herlig naturlig vaniljenote.

Konklusjon:
Jeg skal ta høyde for at jeg kan bli litt ekstra ivrig når et destilleri jeg har relativt lave forventninger til leverer. Det og de åpenbare likhetene med Laphroaig gjør dette til en svært trivelig opplevelse fra et destilleri jeg har lyst til å like, men vanligvis sliter mye med. Det vitale bourbonfatet som har vært brukt her skaper assosiasjoner til gode Bowmore Tempest også, men denne tapningene er et par hakk bedre enn den også. Snapp med deg en flaske eller to hvis det fortsatt er mulig og prisen fortsatt er god. Det kommer du ikke til å angre på!

82/100

– Rasmus

Symposions nettside