Kilchoman Sanaig
Kilchoman tok whiskyverden med storm, eller ihvertfall liten kuling, da de for noen år siden introduserte tørste Islay-fans for et nytt røykmonster. Etter 12 års drift er det på tide de beviser at de er et konsistent destilleri. Sanaig er et skritt på veien.
Nosinginfo
Type | Single Malt |
Alkoholvolum | 46 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Islay |
Destilleri | Kilchoman |
Utgiver | Kilchoman |
Det første kapittelet i Kilchomans historie er på mange måter over. De har allerede bevist at de mestrer produksjonen av ung og temperamentsfull maltwhisky. Nå begynner kapittel 2, et kapittel som reiser et kanskje enda viktigere spørsmål: Kan whiskyen utvikle seg utover det vi så de første ti årene? Hvordan blir whiskyen når den har nådd 10+ år, noe som kan omtales som en slags myndighetsalder for denne typen brennevin. Vi får komme tilbake til akkurat det spørsmålet på et senere tidspunkt, men det er et annet element som kommer til å ha mye å si for Kilchoman i nærmeste fremtid: Hvorvidt destilleriet klarer å gi ut et passe utvalg av uttrykk som holder konsistent kvalitet. Tiden da Kilchoman kan leve på at de er det spennende nye Islay-destilleriet er over, og akkurat nå har de mer å tape enn å vinne.
Sanaig ble lansert våren 2016, og gikk inn i Kilchomans faste sortiment som et mer sherrydrevet alternativ til bourbonfatlagrede Machir Bay – ikke ulikt hvordan Ardbeg Uigeadail stiller seg sammenlignet med tiåringen. Det er fortsatt snakk om relativt ung whisky, noe vi i og for seg vet at de kan. Jeg har ikke latt meg imponere voldsomt over tapningene av deres til nå mest profilerte serie med sherrywhiskyer ‘Loch Gorm’. Den har ikke vært direkte dårlig, men den har manglet dybden en slik whisky trenger, en mangel man kan slippe lettere unna med når whiskyen har ligget på bourbonfat. Spørsmålet mitt er om de denne gangen klarer en litt mer fullendt sherrywhisky, en whisky som kan stå seg i noen år, og ikke minst en whisky jeg har lyst på en helflaske av.
Anmeldelsen er basert på en 5cl miniatyrflaske kjøpt i Tyskland. Hvis du har mulighet til å smake en whisky før du kjøper helflasken bør du alltid benytte sjansen.
Presentasjon:
Jeg har aldri klaget stort over presentasjonen til Kilchoman, og kommer forhåpentligvis aldri til å gjøre det heller. 46 % alkohol, naturlig ravfarge og null kjølefiltrering er alltid velkomment. Viskositeten er det den er – man kan knapt vente seg stort mer av en såpass ung whisky.
Lukt:
Førsteinntrykket er ganske fornøyelig, noe som i grunnen er som forventet. Det er ikke her Loch Gorm har feilet heller. Sherryfatene er friske og vitale, og sparker godt fra seg i kampen mot spriten. Røyken kommer sammen med preg av sure kirsebær fra sherryeiken, sitron og mint fra destillatet, og sammen knytter de seg fint opp mot de friske tanninene fra fatet. En god dose muscovadosukker gir det hele en helt nødvendig sødme. Det hele får følge av mildere preg av østers, rosiner, røsslyng, rød pepper, syltet koriander og røde epler. Lukten er ung og fyrrig, men balansen er god. En klunk vann hever lukten ytterligere et par hakk. Sherryfatene får mer plass, og assosiasjonene til Ardbeg Uigeadail blir åpenbare: En god hådfull assorterte røde bær, smørkaramell, samt snev av brun lakris og vanilje sniker seg med blant luktene. Det kommer også til et ørlite hint av brent papir.
Smak:
Dæven, dette var peaty! Pussig nok fungerer tanninene fra sherryfatene som en smaksforsterker for røyken, så i starten er det nesten umulig å skille det ene fra det andre. Etter noen sekunder begynner det imidlertid å skje ting. Bitre noter av mørk sjokolade (Lindt 90 % Cacao), løvetann og svartbrent malt, sammen med Lapsang Souchong og tjære gir en umiddelbar trang til å dobbeltsjekke om det man har i glasset virkelig er gullfarget og ikke svart som kaffe. Denne følelsen roer seg sakte, etter hvert som friskere noter kommer til overflaten – sitronskall, spearmint, tyttebær, tranebær, nyper og en klype raffinert sukker. Munnfølelsen er tørr, men likevel brukbart oljete. Er det et lite hint av bensin helt på slutten her tro? Lukten etter tilsatt vann ga forhåpninger som smaken ikke helt innfrir. Whiskyen blir noe mer endimensjonal, og det er nesten så den mørke sjokoladen tar helt overhånd. All den tid mørk sjokolade smaker godt er ikke dette et stort problem, men noe av engasjementet forsvinner. Dessverre betyr det at røyksmaken og bitterheten demper seg såpass mye at ettersmaken nå skuffer litt. Den er fortsatt kraftigere enn den pleier å være i Loch Gorm, men med tanke på hvordan Sanaig var bar er den likevel en aldri så liten skuffelse med vann.
Konklusjon:
Alt i alt er dette en riktig så god whisky. Den fjerner kanskje ikke all usikkerhet rundt Kilchomans fremtid, men hos denne entusiasten har de ihvertfall kjøpt litt mer tid. Det er imidlertid en grunn til at vi pleier å tilsette whiskyene en skvett vann når vi anmelder; utover at man får sett whiskyen fra en annen side kan det også si noe om hvordan den kommer til å utvikle seg i en åpen flaske. Her er jeg redd den kan komme litt til kort. Er den en mer fullendt sherrywhisky enn de har gjort før? Jeg vil si at svaret er ja. Kommer jeg til å kjøpe en helflaske? Til 640,- på polet (februar 2017) tror jeg faktisk det. Hvis Sanaigs beste sider er en indikasjon på hva vi kan forvente oss fra Kilchoman i fremtiden har vi noe å glede oss til. Også fra sherryfat.
80/100
– Rasmus