Loch Lomond Peated 14 YO

Loch Lomond er best kjent for å være en innsjø som avdøde soldater lengter tilbake til. Det ligger også et whiskydestilleri der, som ikke bare heter det samme som vannkilden, det er også et av de største i Skottland. Det er derfor fristende å lure på hvorfor destilleriet ikke er mer kjent, hvorfor vi ikke ser whiskyer derfra særlig ofte, hvorfor det ikke har flere fans. Svaret på alle disse spørsmålene er imidlertid enkelt: Whiskyen de produserer er stort sett søppel. Drammen som skal vurderes i dag er intet unntak. Før whiskyen går i glasset må vi fordype oss litt i destilleriets historie, og siden denne whiskyen ikke fortjener å bli tatt alvorlig kjører jeg på med en blanding av fakta og egne antagelser. Dere får selv vurdere hva som er hva:

En gang før 1965 fant Duncan Barton (en av de tidligere eierne av lavlandsdestilleriet Littlemill) ut at det var mulig å lage whisky av enda mer variabel kvalitet enn nettopp Littlemill. I stedet for å variere mellom enda dårligere enn Littlemill var på sitt verste og enda bedre enn de var på sitt best, ville han utvide skalaen for dårlig whisky. I 1966 var produksjonen i gang, og siden kvantitet alltid er bedre enn kvalitet valgte fyren å stappet bygningene fulle av forskjellige apparater som kunne produsere brennevin, i stedet for å perfeksjonere én destillasjonsmetode. Resultatet var en whisky som bare har hatt én tilhenger gjennom historien – Captain Archibald Haddock. På den positive siden er han en mann som drikker mye, og følgelig er han en god kunde. På den negative er han en tegneseriefigur, og drikker derfor ikke whisky i det hele tatt.

Presentasjon:
Okay, den holder 46 % alkohol, og den er ikke kjølefiltrert. Den er heller ikke tilsatt fargestoff, så hvis jeg ikke hadde smakt whiskyen før hadde den fått poeng for den naturlige urinfargen. En morsom detalj med etiketten er at de skryter av at de har holdt på siden 1814. Siden vi allerede har befestet at destilleriet er mye nyere, må årstallet vise til noe annet. La oss si at slekten til Mr. Barton har gjort tvilsomme ting med sauer siden den tid, og heller utsette etterrettelighet til en annen dag.

Lukt:
14 år gammel whisky står det på flasken. Selvsagt er det sant, de hadde ikke turt å skrive det ellers. Hvorfor lukter den da akkurat like modent som det man får servert ut av plastkanner på Hadeland? Fusel og spebarnsgulp, aceton og råtten frukt, sort pepper og svartsvidde bildekk med piffikrydder. Piffikrydderet er nøkkelen her: Loch Lomond 14 Peated lukter skittent gatekjøkken. Ikke det gatekjøkkenet du kjøper favorittburgeren på – det andre, det du bare besøker når du må. Hiv på raffinert sukkersødme, litt overmoden nektarin, litt kalk, litt krekling, litt motorolje, og lukten er mer eller mindre oppsummert. Noen dråper vann, og whiskyen blir enda yngre på nesen: Idun ferskgjær, eddik og svovel. Et lite metallisk skjær dukker også opp – vått stål for å være mer presis.

Smak:
Den sure lukten av brent søppel har blitt redusert ned til en egen smaksnyanse: En bærepose fylt av kålrester, harsk spekeskinke og avispapir, skjødesløst kastet på bålet. Store mengder hvitvinseddik, samt tjære, tomatstilk, kalk, brune bønner, blomkarse, motorolje og enda mer av dette fordømte piffikrydderet. Men vent… det er litt vanilje her også – så treverket har i hvert fall etterlatt noe på de 14 årene. Ikke mer enn noen måneders verdi, men det smaker i hvert fall ikke totalt hjemmebrent. Det skal videre sies at smaken hever seg et lite hakk etter vann er tilsatt. Whiskyen blir friskere, og noe av emmenheten forsvinner. Det kommer også til litt mer vanilje, og med det en slags illusjon av mer voksen whisky. Er dette nok til å reise kjerringa? Fuck no. Loch Lomond 14 får samtidig et enda råere spritpreg, nesten så man lurer på om noen har sølt billigvodka i flasken. Preg av sot, rust og mer motorolje får en også til å lure på om faenskapet er destillert i radiatoren til en gammel traktor. Enda mer forstyrrende er det lille blaffet av brent hår.

Konklusjon:
På samme måte som Ardbeg Uigeadail og Aberlour a’Bunadh beviser at whisky uten aldersbetegnelse tidvis kan være bra, beviser dette makkverket at whisky som stolt skryter av 14 års lagring kan være tilnærmet udrikkelig. Ikke nok med det, spriten som har vært lagret disse fjorten årene burde neppe vært solgt. Det finnes verre whiskyer, jeg har anmeldt flere av dem, men en strykkarakter vil alltid være en strykkarakter. Dårlig whisky vil alltid være dårlig whisky.

34/100

– Rasmus

Loch Lomonds nettside