Aberlour 15 YO, «Double Cask Matured»
Det er ingen tvil om at Aberlour er et bra destilleri, men hva kan man egentlig forvente av en taxfree-whisky på 40 %?
Nosinginfo
Type | Single Malt |
Alkoholvolum | 40 % |
Land | Skottland |
Distrikt | Speyside |
Destilleri | Aberlour |
Utgiver | Aberlour |
Aberlour er et av destilleriene som klarer å gjøre mest ut av sherryfat på kort tid, noe spesielt a’Bunadh er et godt eksempel på. Den vanlige 10-åringen deres er et annet. Samtidig innehar whiskyen andre kvaliteter enn kunsten å suge til seg smak og lukt fra eik. I likhet med Speyside-destillerier som Cragganmore og Glenfiddich har destillatet en lett og luftig karakter, noe som skiller det fra andre etablerte sherrydestillerier som Macallan og Glendronach. Det er nettopp dette som gjør destilleriets sherrytapninger annerledes enn de to nevnte destilleriene. Der Macallan og Glendronach (to fantastiske destillerier på sin måte) satser på fyldige, nærmest tyktflytende whiskyer, har Aberlour et friskt og sommerlig tilsnitt. Man merker dette tydelige i den florale råspriten deres (forøvrig den beste jeg råspriten jeg har smakt fra et skotsk destilleri så langt). Resulatet blir naturlig nok en litt annerledes tilnærming til sherrytunge whiskyer, som ofte kan fremstå mer i retning av en lett madeira enn en tung oloroso, eller som en lett Chianti satt opp mot Glendronachs tunge Bourdeaux, hvis vi skal rote oss ut i vinmetaforer.
Nå har ikke denne 15 år gamle tapningen ligget utelukkende på sherryfat, men heller en blanding av dette og såkalte “traditional oak casks”. Fatene har fått ligge hver for seg over mesteparten av perioden, før innholdet har blitt blandet og fått litt tid på å roe seg sammen. Siden dette er taxfree-tapningen holder den dessverre bare 40 %, kontra 43 % på den tilsvarende tapningen for fastlandseuropa. Synd, men flasken rommer til gjengjeld en hel liter whisky, noe som vanligvis er en god ting.
Presentasjon:
En ting som irriterer meg med denne (og en god del andre whiskyer) er påskriften om at en andel av whiskyen har ligget på “traditional oak casks”. Det mest naturlige er å anta at dette er fat som har vært brukt flere ganger, og derfor ikke tilfører whiskyen stort mer enn nanooksidering. Dette er i så fall ikke en negativ ting i seg selv, men det åpner for spekulasjon. Mer informasjon neste gang, takk. Bronsefarge (som kan se ut til at den har vært tuklet litt med, men heldigvis ikke voldsomt mye), lett i glasset og som nevnt 40 % alkohol med tilhørende kjølefiltrering.
Lukt:
Sherryen er åpenbar her, men det er ingen tvil om at fatene den har ligget i stor grad har vært amerikansk eik. Syrlige røde bær (primært tranebær og kirsebær) får følge av kokos, grønn pepper, kanel, manukahonning, brent karamell og bjørkesevje. Som ventet fra en Aberlour er whiskyen relativt frisk på nesen, men det er lett å mistenke noe relativt inaktiv lagring, da den lukter noe yngre enn 15 år. De lette florale notene (primært roser) som danser i bakgrunnen finner seg fint til rette med fatene, mens svake noter av jord og papp trekker litt ned. Lukten nyter godt av litt vann. Unotene av papp og jord forsvinner, mens dufter av vanilje, granateple, mørke stikkelsbær og sennepsfrø både gjør ting fyldigere og mer komplekst.
Smak:
Her er det friskhet som står i høysetet, dessverre i såpass stor grad at det er litt vanskelig å bli klok på drammen. Ankomsten er tynn, nesten vannaktig, før en god dose krydder og tanniner slipper til. Sitronskall, appelsinmarmelade, rognebær, sedertre, spearmint, kardemomme, fersk ingefær og mass hvit pepper. Utover mot ettersmaken kommer det også til litt kakaopulver, fudge og et ørlite hint vanilje. I likhet med lukten blir smaken markant bedre med noen dråper vann. Mer fudge, samt ananas, pepperrot, karve, krekling og hint av linfrøolje. Hovedinntrykket er fortsatt av en relativt lett whisky, som fortsatt har et litt mer brutalt etanolstikk enn man kunne ønsket seg, spesielt etter 15 år. Samtidig fungerer dette forholdsvis bra, og den lett bitre ettersmaken er slett ikke verst.
Konklusjon:
Joa, det går fint an å både drikke og lukte på denne whiskyen. Den er på ingen måte blant Aberlours beste, men det kan man heller ikke forvente av en relativt rimelig travel retail-flaske på 40 %. Den nyter definitivt godt av vann, da en teskje eller to gir den fylde, kompleksitet og en bedre ettersmak. Konklusjonen får være at man definitivt kan gjøre dårligere kjøp, men at det ikke er verdt å gå mann (eller kvinne) av huse for å skaffe seg en kasse.
74/100
– Rasmus