Oban Little Bay

Dessverre ser man ikke det store utvalget av whisky fra Oban der ute. 14-åringen har riktignok vært en gjenganger på Vinmonopolet i årevis, og ved noen anledninger har det gått an å få tak i 21-åringen eller Distillers Edition, men utover det har det vært tynt med både offisielle og uoffisielle varianter der ute. Det var derfor relativt frustrerende (men ikke spesielt overraskende) å oppdage at når det endelig skulle komme noe nytt derfra var det nok en av disse oftest mediokre NAS-tapningene. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg vil påstå at samtlige av Diageos standardwhiskyer med aldersbetegnelse pisser på det purunge skvipet som har vært utgitt med fancy gæliske navn eller tilsvarende pompøse engelske navn de siste årene.

Like vel var det noe forlokkende med Little Bay. Jeg anså i mange år Oban 14 for å være en av de bedre whiskyene man kunne røske med seg fra ethvert pol uten å måtte selge slekta. Dessverre gjorde hyppige møter med denne whiskyen over en tiårsperiode at jeg for noen år siden gikk grundig lei av den. Da frister det gjerne med en litt annen variant, en variant som gjør at man forhåpentligvis kan gjenoppdage gammel storhet. I tillegg er konseptet godt: først lagres Little Bay på et utvalg av fat, som både har innehold bourbon og sherry, og til og med noen fat der lokkene er laget av jomfrueik. Disse har så blitt blandet, og whiskyen har fått en sluttlagring på små fat, formodentlig av amerikansk eik. Denne sluttlagringen vil forhåpentligvis gi whiskyen både litt ekstra ro og litt ekstra vitalitet.

Navnet “Little Bay” er forøvrig bare den engelske oversettelsen av “Oban”, så denne whiskyen kan like gjerne kalles “Oban Oban” eller “Little Bay Little Bay”, avhengig av om du foretrekker engelsk eller gælisk. Sånn sett kunne man like gjerne kalt en whisky “Nesoddtangen” eller “Ridende rytter til hest”… Nåvel, det er ikke navnet man drikker.

Presentasjon:
Ingen aldersbetegnelse, åpenbart tilsatt E150A-karamellkulør, 43 % alkohol er ikke akkurat noe å skryte av, men det er jo tross alt det man forventer av en slik whisky. Dessuten står det masse pisspreik på flasken, der de blant annet klarer kunststykket å bruke ordet «smooth» tre ganger – som om kvaliteten på skotsk whisky utelukkende bestemmes gjennom hvor silkemyk den er.

Lukt:
Det merkes fort at Little Bay er relativt ung, men på en vital og frisk måte snarere enn med et containerlass fusel og eddik. Gjærbakst, eau de cologne, svidde urter, grapefrukt, anis og grønn pepper. Grunndestillatet til Oban får altså slippe til på en god måte. Samtidig er fatene med her også, med syrnet treverk, kokos, kamfer, kirsebær og en liten klype kakaopulver. En liten dråpe vann er allerede for mye for lukten. Whiskyen blir mer parfymert, et malplassert blaff av pære og et ørlite stikk av aceton trekker lukten i en uønsket retning. Samtidig kommer det også frem litt torvrøyk og et pussig, men egentlig ganske spennende preg av sur fersken.

Smak:
Balansen mellom ung sprit, sherryfat og bourbonfat er enkelt og greit ekstremt velgjort helt fra start. Sluttlagringen har gitt en fin myk vaniljepreget start, som fort, men relativt sømløst sklir inn i en god blanding av kokos, grapefrukt, Schweppes Bitter Lemon, kirsebær mockabønner og korinter. Mot slutten fyrer whiskyen av en kraftsalve med Obans særegne smaker av brun lakris, salt, tørket cayennepepper, mild torvrøyk og assorterte grønne planter (kvann, stangselleri og brent salvie). Selv om smakene er kraftige, har fatene og dels det lave alkoholvolumet temmet dem på en fin måte. På samme måte som i lukten er det vanskelig å anbefale vann i denne whiskyen. Smaken blir forsåvidt søtere og hakket mer balansert, men det går på bekostning av identiteten. Fruktige preg av pære og grønne druer, samt litt honning og spearmint er sjelden negativt, men når whiskyen dreier mer i retning av en ung Speysider (Cragganmore 12 kanskje?) er det lett å føle seg litt snytt. Smaken har absolutt ikke blitt vond, men whiskyen har blitt litt kjedeligere.

Konklusjon:
Er det den kløktige bruken av fat? Er det overraskelsen over at Diageo får til en whisky uten aldersbetegnelse? Er det savnet etter å virkelig glede seg over en ny Oban? Uansett hva forklaringen er har de dyktige menneskene på destilleriet klart å sette sammen en godt priset hverdagsdram med et herlig særpreg og god smak. Utpreget Oban med masse vitalitet, men like vel balansert og så fordømt lettdrikkelig at flasken fort kan få ben å gå på. Er den bedre enn Oban 14? Jeg vil faktisk påstå det. Miraklenes tid er tydeligvis ikke over.

81/100

– Rasmus

Obans nettside