Clynelish Distillers Edition 2012

Når jeg ser tilbake på “Distillers Edition”-serien til Diageo er det med blandede følelser. Noe destillerier har vært bedre enn andre, noen årganger har definitivt gitt mer enn andre, og i tråd med resten av maltwhiskyens utvikling de siste årene har det vært stadig lengre mellom klassikerne den siste tiden. Tanken var i utgangspunktet god: i en tid da både utvalg og tilgjengelighet var langt dårligere enn det er i dag, kunne man med relativt enkle grep doble utvalget  gjennom å gi en andel av standarduttrykket litt ekstra lagringstid på utvalgte hetvinsfat. Etter hvert som markedet har blitt mer mettet virker det nå som Diageo har begynt å kutte ned på antall destillerier som utgir whiskyer i denne serien. Fremtiden vil vise om serien er i ferd med å forsvinne eller om det er andre grunner til at det blir færre. La oss heller vente og se, i stedet for å spekulere for mye.

Vi har tidligere sagt pene ting om Clynelish 14, standardwhiskyen som denne utgaven av Distillers Edition er basert på. Sluttlagring på Oloroso Seco-fat er i og for seg spennende nok, men er dette virkelig riktig type fat for denne profilen? Utgaven som skal vurderes her ble destillert i 1997, tappet på flaske i 2012, og den er såvidt jeg kan se den (foreløpig?) siste utgaven som har kommet av Clynelish Distillers Edition.

Presentasjon:
Kudos for 46 % alkohol, men var det virkelig nødvendig å tilsette den så mye karamellkulør? Fargen er rett og slett too much. Brukbart fet whisky, med relativt pent vedheng.

Lukt:
Det er i det minste ingen tvil om at sherryfatene har satt sitt preg på lukten her. Preg av nøtter og frukt nærmest velter opp av glasset på starten. Paranøtter, pistasjnøtter, overmodne moreller, muscovadosukker, solide mengder rødvinseddik, ingefær og nellik. Som vanlig med disse sluttlagrede whiskyene blir standarduttrykket, primært fra bourbonfat, mer og mer fremtredende over tid. Umoden banan, vanilje, kalk og en tydelig note av syntetisk godteri (bruspulver muligens?) setter seg etter whiskyen har fått litt luft. En skvett vann balanserer ting litt, og gir whiskyen litt mer sødme. Nye preg av kald aske, hermetisk fersken, appelsinjuice og messing.

Smak:
Fruktig, bittert, mineralsk, og dessverre med et merkbart svovelstikk. Røde stikkelsbær, gule plommer, eddik, gamle bildekk og en litt død eikenote leder an. Sherryfinishen er betraktelig mer førende på smak enn lukt, selv om man såvidt kan fornemme bourbonfatene i bakgrunnen i form av vanilje og litt kamfer. Da er faktisk signaturpregene fra grunndestillatet til Clynelish – voks, flint, salt og hvit pepper mer fremtredende. Dessverre er det begrenset hvor godt de passer med sherryen. Litt vann stabiliserer whiskyen noe, og gir bourbonfatene litt mer spillerom. Eikenotene blir noe mer vitale, eddiken demper seg noen hakk, og sherrypregene spiller noe bedre på lag med den mineralske, nesten metalliske basen. Dessverre kommer det også til en rafinert sukkersødme som blir litt i overkant kraftig. Hint av malt, karve og ansjos i ettersmaken; som ellers er relativt søt.

Konklusjon:

Clynelish Distillers Edition kan muligens være en fin whisky for de som liker tørr sherry som Fino og Amontillado, to sherrytyper som dessverre ikke passer min gane spesielt godt. Balansen er heller ikke så god, og sherryen dels dekker tidsvis over karakteristiske uttrykket til Clynelish, andre ganger er det nærmeste som om uttrykkene krangler med hverandre. Whiskyen skal ha for at den i det minste har sitt særpreg, og den viser gode takter nå og da. Jeg kan like vel ikke få meg til å anbefale den, og tanken på at dette like gjerne kunne blitt en vanlig flaske Clynelish 14 eller enda bedre: en god independent whisky à la Blackadder Raw Cask 19 yrs, er rett og slett litt trist å tenke på.

64/100

– Rasmus

Clynelish nettside