Clynelish – Blackadder Raw Cask, 19 yrs, 1990-2010

Skotsk Taake vurderer med dette en 19 år gammel Clynelish fra den uavhengige tapperen Blackadder, og utforsker samtidig fenomenet "Raw Cask". Hva skjuler seg under korken i denne flasken tro?

Clynelish – Blackadder Raw Cask, 19 yrs, 1990-2010

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum57,1 %
LandSkottland
DistriktHighlands
DestilleriClynelish
UtgiverBlackadder

Den uavhengige whiskytapperen Blackadder er ikke det selskapet med lengst fartstid i bransjen, med oppstart så sent som i 1995. Likevel har de klart å opparbeide seg en relativt sterk kult-status, og whiskyene deres selges ofte for svært høye summer. I likhet med de fleste store uavhengige tapperene er mesteparten av whiskyen som kommer herfra single cask, den har naturlig farge, og den er ikke kjølefiltrert. I tillegg gjør Blackadder et nummer ut av at whiskyen deres tappes på klare flasker for å vise den naturlige fargen (i motsetning til en god del destillerier som prøver å skjule denne med grønne eller brune flasker i den tro at folk ikke vil kjøpe annet enn whiskyer med den brune karamellfargen som gjerne går igjen blant blends).

Med “Raw Cask”-serien går de imidlertid et skritt lenger. Whiskyene tappes på flaske rett fra fatet uten noen form for filtrering. Resultatet er at det samler seg en del naturlige sedimenter i flasken, bl.a. små eikbiter fra fatet. Om dette har en nevneverdig positiv effekt på whiskyen eller ikke kan de lærde sikkert krangle om til jorden går under. For min del applauderer jeg tiltaket, og det gjør det naturligvis litt ekstra interessant å teste whiskyer fra denne serien. Valget denne gangen falt altså på denne 19 år gamle whiskyen fra Clynelish, et destilleri som står høyt i kurs her på Skotsk Taake. Flasken er forøvrig nr 310 av 342 fra refill sherry butt nr 3955, og bor på en hylle på “The Bishops’ Arms” i Malmö.

Presentasjon:Clynliesh, Blackadder, Raw Cask 19yrs
Kul flaske, tøft konsept, naturlig mørk ravfarge, flott cling. Jepp, dette kan jeg like! Naturlig nok er det en del sedimenter/grums i glasset, uten at det gjør noe som helst.

Lukt:
Under et litt røfft øvre lag, som forteller en historie om mørke kjellere med jord og meget svak mugg, skjuler det seg en fruktkake av dimensjoner! Gammel portvin, svisker, marsipan og mandelolje, sammen med litt malteddik (som faktisk gir whiskyen en veldig kledelig syrlighet). Det kommer etter hvert frem et svakt røykpreg som drar tankene i retning av gammel Glenfarclas, og en tiltagende lukt av bringebærsyltetøy. Etter litt tid får vi også en god påminnelse om at dette faktisk er en Clynelish i form av deres karakteristiske maltlukt, kalksten og litt salt.

Med vann dukker det opp litt smørbukk og vanilje, samt masse maltsukker og mandelolje. Kjellerlukten har dempet seg; som om whiskyen plutselig skulle blitt tatt med opp fra kjelleren, og ut i et skikkelig tordenvær: Regnvåt jord, høstregn og ozon. Heldigvis er det fortsatt masse svisker og bringebærsyltetøy også.

Smak:
Smaksnotatene mine åpner som følger: “Wow! Komplekst!”, plutselig satt jeg rett i ryggen, selv om det var sent på kvelden og jeg var dødelig sliten. Notatene fortsetter som følger: “Med smaksinntrykkene fra start, kombinert med alkoholvolumet er dette litt som å ha en veps i munnen. Alle delene av kjeften blir angrepet av inntrykk samtidig, sammen med et merkbart stikk av alkohol.» Smaken begynner tydelig mineralsk (både jern og kalksten), etterfulgt av malt, marsipan, stikkelsbær, mørk sjokolade, masse hasselnøtter, bringebærcoulis, litt vanilje, litt røyk, sort pepper og litt appelsinzest. Finishen er lang, kremete og tørr, med en glimrende tilpasset sødme.

Tilsatt vann smaker dette rett og slett helt nydelig. Kraftig demerarasødme, som fortsetter over i en kraftig kakaosmak, og ender i vanilje, malt og svisker. Gjennom smaksopplevelsen får vi også svakere glimt av tørr hvitvin, grønne epler, sultanadruer, salt og større mengder bringebærsyltetøy. Røyken blir stadig tydeligere, uten at dette på noen måte skal omtales som en spesielt peated whisky. Whiskyen blir mindre “busy” og hakket mindre kompleks enn da den var neat, men også mer lettdrikkelig. Ettersmaken er minst like imponerende som den var neat, hvis ikke enda mer.

Konklusjon:
En skikkelig dessertwhisky dette her, men for en harmoni og for et temperament! Der ettersmaken har vært et ankepunkt i de to andre whiskyene vi har anmeldt fra Clynelish: destilleriets egne 14-åring og til dels Adelphi 14, er den kanskje den sterkeste siden ved denne whiskyen, som også har flere dimensjoner å spille på. Mange flere. Bredde, kompleksitet, flott balanse, god munnfølelse, og naturligvis god lukt og smak.

Jeg har lenge mistenkt at Clynelish hadde et enda større potensial enn det jeg har smakt derfra tidligere, og det var altså Blackadder som skulle banke inn den første Clynelishen som nådde det magiske 90-poengsmerket her på siden.

90/100

– Rasmus

Blackadders nettside

Vis 2 kommentarer

  1. Hei!
    Jeg vurderer en flaske av denne. Hvordan vil du vurdere den opp mot Kavalan Solist Sherry eller andre sherry»monstre» som Glendronach 18 eller Glendronach 19yo single cask?
    Mvh
    Knut

  2. Hei!

    Godt spørsmål. Jeg opplever denne som hakket mer old-school enn mange av de moderne sherrymonstrene, med en litt heftigere karakter fra destillatet i stedet for et gigantisk sherryblast (selv om det selvfølgelig er tett med sherrynoter på denne også). Hvis jeg skal sammenligne denne med noe går den mer mot pre 1993 Glendronach, der sherryen ofte er mer integrert i en litt feitere sprit. Hvis du er på jakt etter en whisky der sherry dominerer smaksbildet ville jeg nok vurdert en av de andre du nevner, men selv synes jeg denne Clynelishen var fabelaktig.

    – Rasmus

Din e-postadresse vil ikke vises