Ardbeg Still Young
I den evige diskusjonen om hvor viktig alder er/kan være for en whisky er det lærerikt å se hvordan mer eller mindre identisk whisky gjør seg med forskjellig lagringstid. Still Young er en 8 år gammel Ardbeg, som mest av alt viser poenget med å lagre Ardbeg i 10+ år.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 56,2 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islay |
| Destilleri | Ardbeg |
| Utgiver | Ardbeg |
Vi har allerede tatt for oss Ardbegs retur til full produksjon etter det trøblete 80- og 90-tallet, i forbindelse med Ardbeg Renaissance – den første 10 år gamle tapningen produsert etter Glenmorangie overtok destilleriet. Mens Renaissance for alvor viste hva Ardbeg er i stand til å gjøre på ti år, så lenge de har gode fat og holder whiskyen på cask strength, viser Still Young noe litt annet. Vi skal to år lengre bakover i tid enn sist, altså til 2006, da den samme whiskyen var 8 år. Med samme fatpolicy og mer eller mindre samme alkoholstyrke som Renaissance (0,3 prosentpoeng forskjell) sitter vi igjen med kun én annerledes variabel; nemlig alder. Den siste tiden har standardwhiskyer blitt stadig yngre, og Ardbeg Still Young kan være en god lakmustest på destillerienes påstander om at alder ikke er så viktig. Når man bedømmer denne whiskyen er det imidlertid viktig å huske på at dette ikke er en NAS-whisky. Ikke bare fremgår det klart og tydelig av etiketten at whiskyen er 8 år, men whiskyen heter til og med “fortsatt ung” – det er altså ingen som helst tvil om hva det er man betaler for.
Det er alltid spennende å smake på unge whiskyer fra destillerier som kjører på med mye røyk. Røyk avtar over tid, så jo yngre whiskyen er, jo mer røyk får man. Dette behøver like vel ikke bety at whiskyen er bedre, så kunsten bak en ung Islay-whisky som Still Young er å utnytte det kraftige røykpreget på best mulig måte. La oss se om de får det til:
Presentasjon:
56,2 % alkohol, naturlig hvitvinsfarge, ikke kjølefiltrert og bra vedheng for alderen. Presentasjonen til Ardbegs offisielle whiskyer skuffer sjelden.
Lukt:
Som vanlig fra dette destilleriet hersker det liten tvil om hvilken del av Skottland de gyldne dråpene i glasset kommer fra – dette kunne ikke vært noe annet enn en Islaywhisky på lukten. Intens røyk, sot, aske, jod, sitron, hvit pepper, pipetobakk, ozon og saltvann. Ardbeg i et nøtteskall med andre ord. Heldigvis er det ikke bare de klassiske pregene av destilleriets råsprit å spore her, men fatene ligger et godt stykke i bakgrunnen: fyldig vanilje, kokos, kamfer, ananas bekrefter klart og tydelig at det er amerikansk eik som gjelder her også. En skvett vann gjør helheten hakket mer vegetabilsk, med hint av margarin, menthol, lakrisrot og en liten klype jord. Helt bakerst ligger det en fruktig note og gjemmer seg – pære?
Smak:
Røyk, sitron, røyk, sitron, røyk… og så etter hvert en god del hvit pepper. Det er ingen subtil start på denne whiskyen bar, men det bør man kanskje ikke forvente heller. Etter hvert slipper det også til en god del vanilje, samt bjørnebær, kamfer, spinat, epleeddik, lakris, salt og ørsmå hint av malt. Det er et visst råspritaktig stikk her, som gir whiskyen en litt ubehagelig bakgrunnsnote, men som samtidig dytter røyken og pepperet (jalapeño i tillegg til det hvite pepperet i ettersmaken) opp og frem. Den svake pærelukten som kom frem med vann er mye tydeligere på smaken etter man har tilsatt en skvett, og danner en fin fruktig balanse med sitronen. Røyken bli om mulig enda mer markant, og harmonerer ikke like godt med det friske og søtlige bakteppet, mens bourbonfatene mister enda litt mer av sin posisjon. Whiskyen smaker ungt nå, men røyken, fruktene, saltet og pepperet er såpass kraftig at man slipper vodka-følelsen. Heldigvis.
Konklusjon:
På den positive siden gjør ung alder kombinert med høyt alkoholvolum dette til en en sjeldent heftig røykbombe. Råskapen styrer, og whiskyen blir ikke mindre aggressiv av de heftige sitrustonene fra råspriten. Det man ofrer er dybde, fylde og balanse, og selv om fatene er gode lider whiskyen noe under å ikke ha fått tilbringe nok tid sammen med treverket. Men vann forsvinner fatepregene nesten fullstendig. Dette er like vel ikke en dårlig whisky, og hvis man liker det ungt og rått er denne vel verdt en test. Fans av eksempelvis Big Peat vil nok finne mye å glede seg over her. Hvis man setter den opp mot Renaissance, noe det er naturlig å gjøre i denne serien, har man like vel et godt eksempel på hvor mye man kan få igjen for å lagre en Ardbeg i ti år kontra åtte. I akkurat dette tilfellet er de to ekstra årene verdt 13 ekstra poeng. I hvert fall er de det for meg.
79/100
– Rasmus