Glenfiddich 15 YO, «Solera»

Selv om Glenfiddich 12 på mange måter er den ledende standardwhiskyen til destilleriet er også 15 Solera en svært utbredt whisky, et slags raffinert alternativ til 12-åringen. I tråd med den økende populariteten til maltwhisky har Glenfiddich 15 på mange måter tapt litt grunn – der den en gang var fast inventar på mange puber (sammen med 12-åringen selvfølgelig), har den nå måttet vike plassen til andre destillerier. Det handler ikke lenger bare om å ha et dyrere alternativ for eliten, det handler om å ha en viss bredde i smaksuttrykk. Da gjør det seg bedre å fylle opp med whiskyer som Laphroaig 10 og Nikka from the Barrel. Når man kommer over Glenfiddich 15 på serveringssteder i 2015 er det gjerne på bedre restauranter eller lounger – steder der fiffen kan mingle med en whisky som denne, stort sett servert i et tumbler-glass med en isbit eller tre. Glenfiddichs popularitet stammer fra en tid da blends fortsatt var det store, og whisky av et visst kaliber handlet vel så mye om status som smak.

Dette er synd og skam, ikke fordi det egentlig er noe galt med å nyte whisky på denne måten, men fordi Glenfiddich 15 Solera kunne vært så mye mer. Prosessen der man lagrer Glenfiddich i 15 år på tre forskjellige fattyper (hhv sherry, bourbon og jomfrueik), for så å helle alt i store solerafat hvor whiskyen får tid til å blande seg, åpner for både kompleksitet og harmoni på en gang. Whiskyen får enda mer tyngde av at solerafatene aldri er mindre enn halvfulle, noe som gjør at den eldste whiskyen i blandingen er adskillig eldre enn 15 år, og det gjør at integreringsprosessen både er mer effektiv og jevnere. Resultatet er en fabelaktig whisky, noe jeg er sikker på at de fleste som har smakt den cask strength, rett fra solerafatet, vil skrive under på. Problemet er det neste leddet i prosessen: whiskyen blir vannet ned til spinkle 40 % alkohol før den tappes på flaske. Selv om noen whiskyer tåler dette relativt godt er det min mening at dette gjør ubotelig skade på Glenfiddich 15 Solera. Hvor stor skade gjør det? La oss gå litt mer i dybden:

Presentasjon:
40 % alkohol altså, og på fargen ser det ut som det har vært en dråpe karamell eller tre i blandingen. På den positive siden er clinget ganske pent, og som alltid med Glenfiddich gjør flaskefasongen at man har et stødig grep når man skjenker seg dram nummer tre (eller fire, litt avhengig av hvor mye man fyller i glasset).

Lukt:
Det er utvilsomt noen hint av magien igjen på lukten her, selv i utvannet form, og det er ingen ting å utsette på harmonien mellom fatene. Her får vi syrlige tanniner, kirsebær, drueskall, kardemomme og sjokolade fra sherryfatene. Pregene av sherry- og bourbontoner kveiler seg rundt hverandre på en svært behagelig måte. De amerikanske fatene (både bourbonfatene og jomfrueiken) stiller på sin side med liberale mengder banan, kokos, kamfer og vanilje. Samtidig har den karakteristiske grunnlukten til Glenfiddich overlevd i bakgrunnen av all eiken, med friske og fruktige preg av pære, appelsin og malt. Et par dråper vann tilfører nye nøttepreg (pekan og valnøtter), røstet furu, akasiehonning og litt brent sukker.

Smak:
Smaken mangler dessverre litt av fylden til lukten, samtidig som den er langt mer fruktig. Fersken, appelsin, melkesjokolade, eucalypus, hasselnøtter og kardemomme, som gradvis glir ut i syrlige preg av drueskall, moreller, grønne epler og pærer. Her er det først og fremst sherryfatene og estere fra grunndestillatet som regjerer. Det ligger en litt spinkel vaniljesmak i bakgrunnen, som sammen med preg av umoden banan minner oss om at det er amerikansk eik i mixen her også, men som ikke helt klarer å balansere syrligheten. Det føles nesten feil å vanne ut denne whiskyen enda mer, i hvert fall for smakens skyld, men kanskje et par dråper kan hjelpe? Ja, det gjør det jaggu: Syrligheten demper seg flere hakk, mens nye preg av lønnesirup, muscovadosukker, honning og nougat gir whiskyen en god del mer fylde.

Konklusjon:
Glenfiddich 15 Solera er en veldig god whisky, som kunne vært så mye mer, men som dessverre ikke er det. Interaksjonen mellom de forskjellige fatene er meget bra (særlig når man har tilsatt en skvett vann), men whiskyen mangler fylde. Av alle tapningene til Glenfiddich er det først og fremst denne jeg savner høyere alkoholvolum på. En ting er at jeg vet hvor god den er på fatstyrke, men det er mer enn det – den er lett tilgjengelig, den er relativt hyggelig priset, og den har et smaksuttrykk som skriker etter mer fylde og trøkk. Jeg angrer ikke på at jeg kjøpte flasken (som forøvrig koster 609,- på Vinmonopolet), for det er mye å glede seg over her, men når alt kommer til alt blir dette som å kjøpe en Maserati med automatgear: En safe og litt kjedelig utgave av noe genialt.

80/100

– Rasmus

Glenfiddichs nettside