Linkwood Coopers Choice 15 YO, 1995 – 2010

Denne gangen tar vi for oss en Linkwood fra Coopers Choice. Vi har tidligere anmeldt en tredveåring fra The Rare Malts collection. Dette destilleriet er nok ikke det mest kjente da man nesten må snuble over en Flora & Fauna fra Diageo hvis man skal smake noe offisielt derfra. De blir imidlertid brukt i mange blends da deres relativt milde single malt tilbyr bredde og lette toner i blandingen. Linkwood har en større spirit still enn wash still og de har en relativt lang destillasjon av en mindre kraftig sats enn vanlig. Dette skal gjøre at spriten har mindre slaggstoffer. Skal man smake Linkwood er det som regel et utvalg fra uavhengige tappere i bestillingsutvalget på Vinmonopolet og de går fra rundt tusenlappen og oppover. Det er nettopp en billigere uavhengig tapning av Linkwood som anmeldes her, men den er dessverre ikke lenger tilgjengelig.

Presentasjon:
Flaske og boks ser akkurat ut som alle andre tapninger fra The Coopers Choice. Lys, naturlig farge og ufiltrert som man kan forvente. Relativt svakt vedheng i glasset.

Lukt:
Dette er rart. En slags mild stearin med jordbær. Ikke vondt, bare rart. Rabarbragrøt, nye blyanter. Litt lufting gir mer kjente preg av vaniljekrem, fersken og et ganske fyldig floralt preg. Det er også frisk grønnsåpe, lakrisbåter og noe lime. Det er litt vanskelig å plassere fattypen. På boksen står det ”Hogshead” som kan indikere amerikansk eik, men det er noen kvaetoner og frukter som leder tankene til sherry. Det kan derfor dreie seg om amerikansk eik som har inneholdt tørr sherry, men det minner også om et litt slitent refill-fat. Tilsetter man rikelig med vann (tre-fire teskjeer), noe som whiskyen til dens fordel tåler fint, vil den gi slipp på noe ganske flotte og komplekse honning- og pæretoner som funger godt med den litt såpete eiken. Nesten så den minner om en Glenrothes.

Jeg opplever nesen på denne whiskyen som utfordrende fordi den må jobbes med. Duftbildet er tidvis veldig lett, og det tar tid og en del vann for at den utvikler seg i en retning jeg liker. Det er en beskhet her jeg kan klare meg uten, men jeg kan også forestille meg at den kan fungere i en blend.

Smak:
Smaken er lett og søt, med et noe krasst eikesnerp på tungespissen og den utvikler seg mot en besk avslutning. Whiskyen har et  lukket uttrykk uten vann hvor den litt beske eikesmaken får dominere. Det er rød grapefrukt, grønn salat, fennikel, og brent toast med appelsinmarmelade. Ingen særlige topper eller bunner før slutten.Ettersmaken er ganske fruktig og har appelsin, mango og søt lime. Vann åpner den ikke like elegant i smaken som lukten, men beskheten forstyrrer ikke den fruktige smaken slik den gjorde da den var bar. Det er også et frisk hint av limecello, samt urtene timian og karve.

Det er i utgangspunktet en ganske lukket og litt besk smaksopplevelse. Jeg synes imidlertid at den hadde noen interessante preg med en generøs dose vann som trekker litt opp. Det burde uansett være unødvendig å tilsette såpass mye en whisky på ”bare” 46%.

Konklusjon:
Hverken fugl eller fisk dette her. Den var utfordrende og måtte jobbes med. Noen whiskyer er mer utfordrende enn andre.  Jeg kan kjenne den igjen som en Speysider, men den krasse beskheten virker som et feilskjær i så måte. Jeg skulle likt å smakt en litt tilårskommen utgave som har blitt lagret på et litt mer aktivt bourbonfat. Jeg vurdere den til litt over middels og prøver gjerne flere Linkwoods. Hva som gjør at akkurat denne ikke når helt opp blir gjenstand for spekulasjon, men kanskje destillatet ikke helt var på nivå denne gangen.

64/100

– Anders

Coopers choices nettsider