Glenmorangie Artein 15 YO

Det å sette en whisky med sluttlagring på rødvinsfat foran en gruppe whiskyentusiaster er omtrent som å servere et vepsebol pakket rundt en granat. Noen elsker uttrykket, andre ser på det med moderat skepsis og en tredje gruppe skyr det som pesten. Det er mye smak i rødvinsfat, ofte nok til å slå i hjel mange av kjennetegnene vi liker så godt i en whisky. De som er fans av denne typen fatlagring gleder seg over den kraftige og særegne smaken, de som hater det synes ofte at det rett og slett ikke smaker whisky lenger. Selv befinner jeg meg i den midterste gruppen her: det finnes god rødvinsfatlagret whisky, som balanserer de sterke smakene pent, og det finnes horribelt dårlige greier, der fatet har tatt all gnisten ut av whiskyen, og vi sitter igjen med rødvin på brennevinsstyrke.

Et destilleri som har gode forutsetninger for å få til dette er nettopp Glenmorangie. Få andre har vel trukket konseptet med sluttlagring noe særlig lenger (Springbank/Longrow er vel de eneste som kan utfordre dem her). En ting Glenmorangie vanligvis er flinke til er å beholde destillerikarakteren samtidig som de kler opp whiskyen sin med andre smaker. Her ligger tidvis også litt av svakheten deres: smaken fra sluttlagringen er ikke alltid like godt integrert, og noen ganger viskes den ut litt over tid i glasset eller i en åpen flaske.

Med Artein får vi litt mer enn vi er vant til fra de vanlige sluttlagrede whiskyene til Glenmorangie. Artein består av to deler 15 år gammel og en del 21 år gammel whisky. Det hele har blitt sluttlagret på vinfat fra Toscana.

Presentasjon:
Som vanlig fra Glenmorangie (eller skal vi si Louis Vuitton) er flasken classy og relativt overdådig. Innholdet har et fint rødt skjær, og alkoholvolum på 46 % er absolutt godkjent. Ingen kjølefiltrering og relativt pent vedheng.

Lukt:
Selv om jeg ikke hadde spist middag enda da jeg ga meg i kast med denne gikk tankene umiddelbart til dessert; Nybakt Schwarzwaldkake for å være helt presis: sjokoladebakst, kirsch og fløtekrem er noe av det første og tydeligste som dukker opp. Videre er det preg av Bols Advocaat (eggelikør), drueskall fra syrlige røde druer, lime og spearmint. Ikke overraskende er det mye som minner om rødvin her – jeg har lyst til å si rødvin fra Pinot Noir-druer, men siden fatene er fra Toscana er det mer sannsynlig at det har vært brukt Sangiovese. Selv om vinpreget er markant kan man like vel kjenne igjen hoveduttrykket til Glenmorangie 10 og 18, kanskje spesielt i form av appelsin og vanilje. Vann gjør først og fremst lukten mer krydret på toppen av pregene fra da whiskyen var bar: kjørvel, timian, tørket cayenne og hint av nøtter.

Smak:
Heller ikke smaken etterlater noen tvil om at det har vært vinfat involvert i produksjonen. Jeg får umiddelbart mye drueskall, eiketanniner, lime og kirsebær. Vi får med det en indikasjon på at fatenes tidligere innhold har vært viktig, siden kirsebær er et av hovedpregene til Sangiovese-druen. Etter hvert som whiskyen åpner seg kommer det nye preg av sitronfromasj, grappa, kakaopulver og hyllebær. Det krever litt jobb å trenge gjennom hovedpregene, men belønningen er stor: grønn te, hvit sjokolade, rabarbra og kardemomme. Finishen har som ventet flere paraleller til Glenmorangie Original, med en god dose appelsinjuice (fra konsentrat), vanilje og mandelolje, samt noen blaff av vinfatene i form av mer eik og hibiscus. Dette hjelper på helhetsinnrykket, for det levner ingen tvil om at det er whisky og ikke alkoholsterk rødvin man akkurat drakk. Vann gjør syrligheten mer avdempet, men også mer bærende. Særlig drueskall og limeskall. Hint av svovel nå, men innenfor komfortsonen (litt popcorn). Kjørvel og tørket cayenne på smaken også, men mer balansert med drueskallene og sødmen enn på lukten.

Konklusjon:
Kraften i rødvinsfatene og den voksne elegansen gjør at sluttlagringen virker mindre som sminke enn det tidvis gjør hos Glenmorangie. Dette er imidertid en whisky man må belage seg å bruke tid på. I jakten på nye smaker endte jeg først opp med å drikke noen slurker litt for fort etter hverandre, noe som førte til en liten overdose av tanniner og bitterhet. Hvis man tar tiden til hjelp er dette både engasjerende, komplekst og ikke minst godt. Hatten av for dr. Bill Lumsden & co; dette er en ekstremt velgjort whisky, og det er enda mer imponerende at de har fått til dette med karaktersterke vinfat.

86/100

– Rasmus

Glenmorangies nettside