Bowmore 18 YO

Det begynner å bli en stund siden vi anmeldte Bowmore 12 og Bowmore 15 ”Darkest”. Jeg må innrømme at ingen av dem hadde helt de kvalitetene jeg leter etter i en maltwhisky, i alle fall ikke en whisky fra Islay. Det ville allikevel vært urettferdig mot destilleriet å overse attenåringen når jeg først sitter på en flaske, og prøver nok en gang å legge fordommene til side og vurdere den så fair som overhodet mulig.

Når vi da har en Bowmore med en alder som uten tvil plasserer all whiskyen som går inn i blandingen på nittitallet, er det et aspekt ved Bowmore som bør tas opp. Den populære whiskykommentatoren Ralfy har beskrevet det som ”å bli banket opp av dørvakten på Moulin Rouge”, mens andre kilder har referert til det mer eksplisitt som ”French Whore Perfume”, eller forkortet til FWP. Det stammer tilbake til den Bowmoren som ble produsert på åttitallet og som kom i omløp på nittitallet. Det er snakk om et parfymepreg som oppleves av mange som ganske plagsomt, om ikke direkte grusomt. Produsenten nektet for at dette var tilfellet og kom i klinsj med fans av Bowmore. Nå skal det parfymerte preget være bort for lengst, men som vi vet, man kan ikke utelukke at noen eldre fat kan snike seg med i tapninger med høyere aldersbenevnelse.

Det vi vet om Bowmore 18 i alle fall, er at det er sherryfat hele veien og at destilleriet lover et godt, balansert utrykk. På Vinmonopolet koster den i skrivende stund 900kr (april 2015), som markedet tatt i betraktning ikke er avskrekkende. Er dette endelig whiskyen fra standardrekka som vi kan anbefale?

Presentasjon:
Stort sett samme design som de andre utgavene. Alkoholstyrke 43%. Fargen er omtrent den samme som ”Darkest” og justert med karamell. Ganske dårlig cling i glasset, men ser ellers ganske fin ut.

Lukt:
Mild røyk og tydeligere malt enn femtenåringen. Desverre er denne maltlukten litt på en sure siden. Barnåler, dronningsjokolade, noe papp, og modne kirsebær. Jeg kjenner videre noe knekkaramell, mandelolje og tørket salvie og de fruktige sherrypregene får mer spillerom med litt lufting. Det kan være at jeg plantet en viss forventing om parfyme i hodet mitt, men det er noe såpete floralt – kanskje syrin som ligger i duftbildet. Vann får frem litt sjø, marshmallows, pærer og noe eplegrøt. Nesen er ikke vond, men den virker litt defensiv og i dette tilfellet kunne det vært på sin plass med litt tyngre eik, selv om det skulle gått utover smaken.

Smak:
I utgangspunktet kan jeg si meg enig med produsenten at den er godt balansert, i alle fall når den balanserer på tungen. Den vippes fort av pinnen når den passerer ned i svelget og bakenden av smaken kommer. Der den hadde fin sødme og et lett preg, brenner den av med kraftige tanninpreg, litt tørr appelsin, mørk te, kakao og litt saltlakris. Ettersmaken har mørk sjokolade, røyk og et merkelig innslag av tomatpuré. Vann gjør tanninene mer tydlige tidligere i smaken samtidig som den er ganske salt. Mer syrlig nå med sitronte, fennikelfrø og litt sur røyk. Fortsatt halvtørr, men kanskje strammere. I ettersmaken har sjokoladepreget gått over til litt besk kaffe. Jeg opplever at denne whiskyen ikke smaker all verden, men jeg lar meg ikke provosere av den heller. Den er best uten vann, og jeg kan forestille meg at den kan slå an hos dem som faktisk liker femtenåringen.

Konkusjon:
Den scorer høyere i forhold til tolvåringen og femtenåringen hva lukt angår. Selv om jeg synes den fortsatt tenderer mot det middelmådige, har den en viss grad av kompleksitet og den har en utvikling som har enn viss underholdningsverdi. Jeg kan imidleritid ikke forestille med å kose meg for mye med Bowmore 18 og gir den en vurdering som ligger hakket over OK. Jeg kan anbefale den til de som liker femtenåringen, men hvis man liker Bowmore 12 eller stort sett alt annet fra Islay, bør man lete andre steder. Hva den fryktede parfymelukten angår, var det et snev av noe parfyme, men ikke på et nivå som skulle gi assosiasjoner til ansatte på Moulin Rouge.

Og det er helt greit.

66/100

– Anders