Bowmore 12 YO

Bowmore ligger naturligvis godt plassert i den lille byen Bowmore sentralt på Islay. Det er nesten ikke til å unngå destilleriet hvis man besøker øyen. Redaksjonen i Skotsk Taake besøkte destilleriet i 2012 og valgte den billigste omvisningen. I tillegg til at ingen av oss hadde latt oss overbevise tidligere av whiskyen, ble vi litt skuffet over et ganske slapt opplegg hva omvisning og smaking angår. Det er litt synd, for det er noen aspekter som er lette å overse: For eksempel det at Bowmore fortsatt malter og tørker 38% av kornet sitt på tradisjonelt vis på et enormt gulv i egen etasje. Et annet eksempel er den fantastiske kjelleren under havnivå hvor mange spennende fat hviler, og selvfølgelig aspektet man noen ganger glemmer, den tradisjonelle presentasjonen med aldersbenevnelser i et marked med stadig flere ”fancy” tapninger. Sant nok, Bowmore har sine NAS (No Age Statement) de også, men en klar overvekt av utgivelsene har aldersbenevnelse. I min bok er det et pluss, fordi da er jeg mer trygg på hva jeg faktisk har i glasset og betaler for. Det siste argumentet for å gi Bowmore en fair shake er den gode opplevelsen jeg hadde med batch IV av Bowmore Tempest 10 year old. En hissig rakker jeg nesten ser mer frem til enn terrassen hver gang jeg skal på hytta.

Destilleriet tilhører den eldre garde av de som fortsatt er i drift i Skottland. Historien starter med en fatter og en Mutter. Fatteren var John P. Simpson som grunnla destilleriet i 1779, og på etter eller annet tidspunkt ble det solgt til den tyskættede James Mutter, visekonsul for det Osmanske riket, Brazil og Portugal. Det var sistnevnte som utviklet destilleriet og familen var mutters alene om å eie det frem til 1925. Da skiftet det hender til William Grigor & Sons ltd. som passet butikken frem til 1950 da Stanley P. Morrison Ltd. tok over. I dag har det selskapet gått inn i portfolioen til Suntory som fikk aksjemajoriteten i 1994. Siden da har markedsføringen av whiskyen fått et oppsving, og det kommer stadig ut tapninger som frister whiskyfolket. Sist var det den nær-hysteriske hypen rundt Devil’s Cask som er et klart bevis på Bowmore og Suntorys evne til å begeistre.

I denne anmeldelsen er det imidlertid standardtapningen Bowmore 12 sin evne til å begeistre vi skal teste. Den er som nevnt et vanlig syn hos de fleste utsalg, og en helflaske går for 490kr (oktober 2014) hos Vinmonopolet. Den jeg tester er fra en 20cl som jeg kjøpte i et sett med forskjellige tapninger i Sverige.

Presentasjon:
Jeg liker veldig godt flaskedesignet til Bowmore generelt. Klassisk, men akkurat særegent nok til at man tydelig ser hvem som står bak. Markedsføringen legger ellers vekt på at det er angivelig Islay første destilleri. Whiskyen er tappet på 40%, filtrert og tilsatt fargestoff. Jeg synes til tross for de aspektene at den har et fint cling i glasset, og fargen ser relativt naturlig ut.

Lukt:
Førsteinntrykket er ganske godt. Her finner vi tilforlatelig søt honningduft med salte, gamle rep, vaniljekrem , potetbinge og et slukket bål. Videre har vi gule plommer, sitrus i retning lime, vingummi, og heldigvis en tydelig maltprofil. Alle pregene er gode og velbalanserte, men savner dybde og personlighet. Noen få dråper vann åpnet ikke whiskyen noe særlig og jeg prøver meg frem med mer enn hva jeg normalt ville hatt i en på 40%. Honningen og frukten er også der – men synes etter eksperimentering med vann at det fungerte mot sin hensikt. Vann hjelper ikke nesen på denne whiskyen, og den bør få lov til å være slik den er.

Smak:
I likhet med nesen har den et honningsøtt og maltet utgangspunkt, som skifter gir midtveis på tungen fra solbærte til syrlig sitrus. Ganske lett fylde som kan forventes i et uttrykk på denne alkoholstyrken. Et litt merkelig, røyket grønnsakspreg melder seg, og synes det er helt greit med det relativt lave fenolnivået på 25 ppm. Så kommer bitterheten jeg har hatt litt ufordring med i Bowmore før. Det er grapefrukt, menthol, eiketanniner og kamfer som salig drops, mot en slutt med middels lengde. Den er noe emmen og rar, og kan ikke si at jeg helt liker smaken mot slutten. Jeg opplever whiskyen som noe tørr, og i ettersmaken kommer solbærteen tilbake. Vann gir den en litt mer voksaktig munnfølelse, henter frem appelsin og rydder litt opp i bitterheten og mentholen i ettersmaken. Kanskje dette er en av de whiskyene du tar i to omganger, altså man lukter på den først og har i vann for dempe den noe litt grelle ettersmaken.

Konklusjon:
Selv om jeg var noe forutinntatt med tanke på tidligere erfaringer med Bowmore 12, gikk jeg inn med et åpent sinn. Jeg kan langt på vei gå god for den relativt gode nesen. Helt grei med tanke på pris og alder. Jeg sliter fortsatt litt med smaksprofilen ellers, og da i sær pregene som kommer før ettersmaken. Jeg synes ikke det er godt tegn at man må vanne den ut for å døyve, ikke åpne smaken. Det jeg sitter med er en litt over middels whisky som verken kan sies å gi en god introduksjon til Islay eller glede erfarne drikkere med en noe begrenset duft. Nå er det mange som liker bitter både bitter grapefrukt og solbærte, så kan tenkte meg at andre har noe å hente her. Skotsk Taake kommer tilbake til Bowmore om ikke alt for lenge, og da er det opp i alder og sherry som blir temaet.

63/100

– Anders

Bowmores hjemmeside