Glengoyne 15 YO Distillers Gold

Taxfree kan være flotte greier. Tidvis hyggelige priser, man er kanskje på feriebudsjett, og whiskyutvalget er annerledes enn det man kommer over på hvert bidige Vinmonopol. Av og til impulskjøper man, noen ganger har man en klar plan, og andre ganger leter man etter et lite priskupp. Sliten etter et jobbarrangement i utlandet grep jeg etter en flaske som så rimelig ut sammenlignet med polprisen, betalte og snublet inn på flytoget. Et par drammer etter jeg hadde åpnet flasken ble jeg imidlertid forvirret. Jeg hadde smakt Glengoyne 15 før, og selv om whiskyen jeg hadde i glasset absolutt var drikkelig, var det et eller annet som ikke stemte. Det var først senere jeg skjønte feilen: Selv om dette er en 15 år gammel Glengoyne er det ikke standarduttrykket Glengoyne 15, dette er “Glengoyne 15 Distiller’s Gold”, altså en helt annen whisky.

Resultatet er at jeg sitter igjen med litt blandede følelser etter dette kjøpet: På den ene siden kan man trygt legge noe av skylden på meg, siden jeg ikke gjorde nok research. Det står tross alt “Distiller’s Gold” med store bokstaver på flasken. Jeg hadde imidlertid aldri hatt en egen flaske Glengoyne 15 før, og med alle de ekstravagante titlene whiskyflasker smykker seg med er det ikke helt unaturlig å anta at dette er den samme whiskyen. På den andre siden har jeg lyst til å berømme destillerier som slipper egne taxfreeutgaver med aldersbetegnelse, og ikke bare kaster seg på NAS-kjøret.

I motsetning til den vanlige 15-åringen som er lagret på en blanding av sherryfat og bourbonfat, har Distiller’s Gold utelukkende ligget på sherryfat, noe som ofte kler whiskyer fra Glengoyne.

Presentasjon:
Fin og 100 % naturlig gullfarge trekker opp, helt ok vedheng er… vel… helt ok, 40 % alkohol trekker ned.

Lukt:
Det hele begynner med tydelige preg av grønne epler, appelsin og diverse tørket frukt, understøttet av brent sukker og hint av marshmallows. Det er søtt og fruktig med andre ord, men med noen relativt velutviklede tanniner i bakgrunnen, med hint av sedertre og fersk furuved. Etter litt tid kommer en ganske tydelig tone av frisk peppermynte, sammen med en veldig mild maltlukt og enda mildere preg av revet råkost. En skvett vann gjør maltlukten litt tydeligere og trekker frem nye preg av overmoden melon, kanel, svak banan og hint av fersk asfalt.

Smak:
Det første som slår meg er hvor mye smaken minner om Glengoyne 10, med  sine preg av tørket fiken, vaniljekrem og det milde bakteppet av grønne urter. Samtidig kjenner man at denne whiskyen har noen år til på ryggen. De syrlige tanninpregene og den lett tørre munnfølelsen (selv om også dette er en relativt saftig og mildt oljete whisky) bærer bud om dette. Det samme gjør ettersmaken, som er en god del lengre og mer substansrik. Hint av nypete og lys sjokolade utfyller smaken litt mer, sammen med et veldig mildt maltpreg. Med vann kommer det nærmest en eksplosjon av kanel og litt sort pepper, før en floral sødme får full kontroll. Hint av smør og et svakt blaff med svovel støtter sødmen, før det hele runder av med småsyrlige tanniner.

Konklusjon:
En helt ålreit storebror til Glengoyne 10 dette her. Den er har rett og slett mye av den samme lettdrikkeligheten, samtidig som den har fått litt mer kompleksitet og en lengre ettersmak. Like vel er det ikke noe revolusjonerende over denne whiskyen, den fyller egentlig bare ut tiåringen litt. Jeg foretrekker den helt klart med en skvett vann, selv om det svake svovelpreget er et lite ankepunkt. Dette er enkelt og greit en god hverdagswhisky. Kommer du over en flaske på taxfree til ok pris kan du gjøre verre kjøp. Hvis du ikke skal ut og fly med det første kan du like gjerne kjøpe en Glengoyne 10. De er i grunnen såpass like at det kan variere fra dag til dag hvilken som er best.

81/100

– Rasmus

Glengoynes nettside