Glenkinchie 20 YO

En av de første whiskyene jeg anmeldte for Skotsk Taake var en Glenkinchie, nærmere bestemt den 12 år gamle standardwhiskyen deres. På den tiden hadde jeg ikke blitt helt venn med mesteparten av det jeg hadde prøvd av maltwhisky fra det skotske lavlandet (med unntak av Rosebank), noe som fremgår ganske tydelig av anmeldelsen. En av de mest spennende sidene ved whiskysmaking er imidlertid at man får mulighet til å utfordre fordommene etter hvert. Siden den tiden har jeg hatt mulighet til å teste en drøss med whiskyer fra destillerier som St. Magdalene, Littlemill og Bladnoch som viser klart og tydelig at det har kommet mye bra fra dette relativt neglisjerte whiskydistriktet.

Samtidig som man får mulighet til å bryte ned fordommer over tid er det også noen ting som ikke endrer seg. For eksmpel gjelder dette noen ganger når man har anledning til å vende tilbake til en whisky man ikke likte før. Jeg har tatt meg et glass fra Glenkinchie 12-flasken min i ny og ne de siste årene, og etter min smak vil nok aldri dette bli en höjdare. Det at en tapning fra et destilleri ikke faller i smak er like vel ikke god nok grunn til å dømme destilleriet nord og ned. Alle destilleri fortjener flere sjanser, og nå er det Glenkinchies tur. Denne gangen med en offisielle 20-åring.

Denne varianten av Glenkinchie har først ligget 10 år på refill bourbonfat før den har fått en sluttlagring på hele 10 år på brandyfat. Når man sammenligner whisky fra dette destillerit med annen whisky fra Lowlands-regionen kan det være greit å huske på at Glenkinchie ikke er trippeldestillert, til tross for den lette smaken og lukten.

Presentasjon:
Den bronseaktige fargen kan være et resultat av brandyfatene, men man skal ikke se bort fra at fargen er justert litt med karamell også. Ved kun å se på innholdet i glasset er dette et av de tilfellene der det er litt vanskelig å se. Cask Strength på 58,4 % er absolutt respektabelt etter såpass lang tids lagring, og vedhenget er slett ikke verst.

Lukt:
Den typiske Lowland-karakteren er her – et eller annet sted mellom typisk Highland Malt og Single Grain. Det begynner med en behagelig lukt av blomsterbutikk, med roser, lotusblomster, syriner og flere andre blomster det sikkert hadde hjulpet å være botaniker for å kjenne igjen. Videre finner jeg vått gress, mandelolje og vaniljepulver, som kjennetegn på en bourbonfatlagret Lowlander. Brandyfatene har imidlertid også satt sitt preg på lukten: Drueskall, eiketanniner, nougat og flytende karamell. Med vann blir lukten noe fyldigere og mer sammensatt, og jeg merker nye preg av kandiserte epler, tysk marsipan, brente mandler og litt mango. Samtidig blir eiken enda tørrere og tydeligere og blander seg med preg av valnøtter og melne bananer. Engasjerende lukt, men litt langt ute på den støvete og eikebitre delen av skalaen for min nese.

Smak:
Som ventet fra en lavlandswhisky er munnfølelsen relativt tynn, og som ventet fra en 20-åring fra dette distriktet er den også relativt tørr og støvete. Smaken får noe sødme fra preg av karamellsaus og i enda større grad lønnesirup, uten at sødmen klarer å holde ordentlig stand mot bitterheten. Jeg får tydelige assosiasjoner til salmiakkgodteri og kullsvart lakris, grønn pepper, og til en viss grad spisskumin. Utover i smaken tar bitterheten mer og mer kontroll på bekostning av det søte og svakt florale, med preg av sedertre, lime, druekjerner, pasjonsfrukt og litt pecannøtter. Vann (og denne whiskyen tåler relativt mye av det) henter også frem en viss syrlighet, som i og for seg fungerer greit med resten av smaken, men som sammen med bitterheten blir litt i overkant. Det kommer også frem et pussig fuselpreg som jeg mistenker at kommer fra brandytønnene. Spriten virker rett og slett for “voksen” til at det kan forklare tendensene til “halsbrann på flaske”. Ettersmaken går i en litt søtligere retning enn den gjorde bar, noe som absolutt gjør whiskyen godt. Problemet er at brandyfatene fortsetter å bråke i bakgrunnen, selv når whiskyen i seg selv har funnet roen.

Konklusjon:
Med litt kløktigere bruk av fat tror jeg Glenkinchie 20 kunne blitt relativt bra. Spriten synes å ha roet seg en del sammenlignet med 12-åringen, men beskheten fra brandyfatene lar seg ikke kue. Glimtvis får jeg i hvert fall hint om at dette kunne vært en anstendig lavlandswhisky. Samtidig har 10 år på brandyfat vært alt for mye i dette tilfellet. Fatkombinasjonen føles omtrent som å prøve å slappe av med rolig pianomusikk, mens naboen øver på tuba i rommet ved siden av. Om ikke annet gir denne whiskyen meg lyst til å prøve eldre Glenkinchie igjen, men da vil jeg helst ha hele lagringen på refill bourbonfat.

60/100

– Rasmus

Glenkinchies nettside