Bowmore 15 YO, «Darkest»

Noen ganger gir en whisky deg informasjonen du trenger. Femten år? Ja vel ikke verst. Sherryfinish? Hm, spennende. Med tiden får man mer innsikt i hva det siste innebærer. En fatfinish gjøres som regel når man ønsker å gi en whisky som har ligget på en type fat et nytt inntrykk. Noen ganger gjøres dette over kort tid, noen ganger over lengre tid. Vi snakker et spenn på måneder og år. I dette tilfellet har en Bowmore blitt modnet i 12 år på amerikansk eik, for så å få sine tre siste år i et aktivt sherryfat. Det som skjer som regel er at en whisky beholder mye av sin opprinnelige smaksprofil, men får et nytt lag med smaker som denne profilen pakkes inn i. Noen ganger kan denne finishen være ganske flyktig, du finner den med en gang du heller whiskyen i glasset, men så fordamper den etter en stund. Noen ganger kan vann få den til å skli ut og miste helheten. Det er disse problemstillingene man har i bakhodet når man i dette tilfellet har stilen Islay, med torvrøyk og sjø som skal forenes med tung oloroso-sødme. Jeg lot meg ikke imponere av 12-åringen og håper dette er hva som skal til for å knekke koden når det gjelder Bowmore.

Bowmore 15 Years Darkest er lett tilgjengelig på bestilling på Vinmonopolet og koster 640kr (november 2014).

Presentasjon:
Designmessig som annen Bowmore, med en etikett som gir deg det meste av informasjonen du trenger. Fargen er justert med karamell og noe mørkere og rødligere enn tolvåringen. Den fester seg meget godt til veggene i glasset og det er positivt med tanke på duftopplevelsen. En litt høyere alkoholstyrke på 43% er også et positivt grep.

Lukt:
Bålrøyk, sjokolade og tørket frukt kjemper om mest taletid, før kontakten med luft henter frem moden appelsin, kokos, hermetisk ananas og en klype fersk tobakk. En slukket fyrstikk kan anes, og det vil si et preg av svovel. Etter litt lufting kommer flere typiske sherrytoner som kanel og nellik frem.  Videre utvikling av fruktonene går fra eksotisk til eksos, og det er noe svakt parfymert nede i glasset jeg ikke helt setter pris på. Jeg fryktet at vann ville gjøre ting vanskelig for denne whiskyen, og slå i hjel finishen. Det er også det som skjer. Bowmoren står naken igjen med litt røyk, spearmint og vaniljesaus. Ganske dramatisk forandring, egentlig. Nesen er helt klart best uten vann, men den var ingen stor opplevelse da heller.

Smak:
Myk og søt fremst på tungen, men mye mer bråkete lengre bak. Bitter kaffe, sjokolade og halslinser er tydelige preg før tørr og bitter eik og salt blir dominerende. Ettersmaken er middels lang, og har en litt småsur røyktone. Vanligvis har jeg et glass vann ved siden av når jeg drikker whisky, men når jeg stadig strekker etter det fordi jeg vil dempe ettersmaken – da er det ikke noe pluss. Vann vil dempe bitterheten og tanninene noe, og spearminten som jeg kjente på nesen blir med helt ut i ettersmaken. Det som i og for seg var ganske godt integrert har falt litt sammen. Vann bør unngås også når man skal drikke den.

Konklusjon:
Bowmore 15 Years Darkest er et mesterstykke i middelmådighet. Man kan spekulere i om det er en 2nd fill dette sherryfatet, eller om oloroso ikke helt klarer å løfte Bowmore. Det virker som produktet er dårligere enn de separate faktorene som spiller inn. Jeg er ingen kategorisk motstander av sluttlagring på hetvinsfat for whiskyer som har hatt mesteparten av modningstiden sin på amerikansk eik, men dette når ikke opp til den standarden man forventer, spesielt fra de litt mer eksklusive utrykkene i den viktigste produktlinjen til et stort destilleri.

60/100

– Anders.

Bowmores hjemmeside.