Ardbeg Renaissance

Etter en lengre periode (fra 1981) med vekselvis lite og ingen produksjon var det endelig klart for en ny epoke i Ardbegs historie. Destilleriet ble kjøpt opp av Glenmorangie i 1997, og fikk med det en eier som både hadde viljen og midlene til å satse. Mye av whiskyen som fortsatt lå på lagerhusene ved destilleriet ble enten sluppet som relativt eksklusive flaskinger eller blandet inn i nyere tapninger i tiden fremover. Ardbeg hadde likevel fortsatt et stort etterslep hvis de skulle nå ambisjonene sine. Det gjaldt altså å finne en måte å holde nye og gamle fans engasjerte, mens den nyproduserte spriten ble “voksen”.

Et av konseptene man valgte var å la markedet få følge med på utviklingen av den nye whiskyen (produsert da destilleriet var klart for drift i 1998), gjennom å slippe et begrenset opplag flasker i 4 omganger mens whiskyen ble eldre. Utgavene som kom var henholdsvis “Very Young” (6 år, sluppet i 2004), “Still Young” (8 år, sluppet i 2006), “Almost There” (9 år, sluppet i 2007) og “Renaissance” (10 år, sluppet i 2008). Whiskyen jeg skal ta for meg denne gangen er altså den siste i serien, og skulle vise, om ikke akkurat hvordan den nye Ardbeg 10 skulle komme til å bli, så i hvert fall hva potensialet var.

Presentasjon:
Typisk Ardbeg – fin grønn flaske, lys ravfarge, høyt alkoholvolum (55,9 % for anledningen), ingen kjølefiltrering, og relativt bra cling for alderen. Akkurat som jeg vil se en Ardbeg.

Lukt:
Det første som slår meg når jeg putter nesen i glasset er at den typiske røyklukten man forbinder med Ardbeg fra 1990 (og spesielt 1998) og fremover er uvanlig tett bundet opp i maltlukten helt fra start. Der mange Ardbeg’er først og fremst lukter peis/brent torv/bråtebrann e.l. lukter dette først og fremst røkt malt, med innslag av sigartobakk og lær . Dette får støtte av ekstremt friske bourbonfat (her må det da være en god del 1st fill?): vanilje, sitron, kamfer, og fløtekaramell er tydelig til stede her, sammen med litt mildere preg av furunål, menthol, fersken, kokos og hvit pepper.

En god dæsj vann gjør virkelig underverker for lukten. Litt av bredden forsvinner kanskje, men for en harmoni! Sitrus, vanilje, tropiske frukter, gule plommer, menthol, røyk, karamell og barnåler i fullt samspill. Sødmen har tatt noe mer kontroll, og fruktpregene har blitt hakket mer modne, noe som står godt til resten av helheten. Litt Tabasco får vi også, sammen med en noe kraftigere pepperlukt, og den røkte maltlukten blir bare enda deiligere.

Smak:
En solid sitronsmak sluser inn den røyktunge malten på en både forfriskende og relativt rolig måte. Røyken kjemper seg så opp gjennom syrligheten, og akkurat i det man tror røyken skal vinne kampen kommer en herlig vaniljesødme, kamferdrops og en god skje fritert banan feiende inn på banen og gjenoppretter balansen. Bourbonfatene viser muskler igjen, og drar med seg en god kurv med tropisk frukt i form av ananas, pasjonsfrukt og honningmelon. Fundamentet her er like vel helt klart Ardbeg: Massiv røyk, lær, pepper, mørk sjokolade og selvfølgelig en god teskje salt. Det er også disse notene som sitter igjen tydeligst i den forholdsvis lange ettersmaken.

Vann gjør munnfølelsen god og oljete, og lar røyken og malten skinne. I likhet med en del eldre whiskyer fra sydenden av Islay er det også noe svakt humlet over smaken nå, noe jeg regner med at kommer fra et samspill mellom eiken og røyken. Syrligheten har dempet seg radikalt, men slipper frem en svak bitterhet, og også på smaken tar fruktsmakene mer plass med litt vann. Utover mot finishen kommer også vaniljen tilbake, og legger seg sammen med røyken i tilnærmet perfekt balanse. Smaken er leken, uten å miste kontrollen. Den er søt uten å være for søt. Den er stappfull av røyk, uten at røyken overskygger resten. På toppen av det hele er det akkurat så mye syrlighet og bitterhet at whiskyen føles frisk og vital.

Konklusjon:
Ardbeg 10 er pr 2014 fortsatt en svært god whisky etter min mening, men som jeg også er inne på i anmeldelsen har den tapt seg noe de siste årene. Med Renaissance får du etter min mening den beste 10 år gamle Ardbegen som har vært produsert siden Glenmorangie overtok, i hvert fall den beste som har vært sluppet av destilleriet selv. Jeg er ikke i tvil om at det har vært brukt noen ekstremt gode bourbonfat her, og jeg tør banne på at en stor andel er 1st fill. I 1998-2008 var Ardbeg fortsatt et sultent destilleri, som måtte vise hva de var gode for. Det merker man på fliden de har gjort seg med denne whiskyen. Det skader heller ikke at Renaissance kommer med en Cask Strength på 55,9 %, noe som gir den ekstra fylde sammenlignet med den vanlige 10-åringen. Hvis du kommer over en flaske Renaissance til en pris du føler du kan gi for den: kjøp den! Hvis du ikke liker den kan du kontakte meg, så skal jeg sørge for at den får et godt hjem. Ardbeg fra de siste 16 årene blir ikke stort bedre enn dette.

92/100

– Rasmus

Ardbegs nettside