Blair Athol Flora & Fauna 12 YO

Det hender de store blendmerkene gjerne vil fremheve en spesiell single malt som sitt ”åndelige hjem”. Chivas Regal har Strathisla, White Horse har Lagavulin (tja), og Bell’s har Blair Athol som vi skal ta for oss her.

Destilleriet hadde sin begynnelse så tidlig som i 1798, og har siden oppstarten som mange andre destillerier opplevd lange perioder med produksjonstans og hyppige eierskifter. De ble kjøpt opp av Arthur Bell & Co i 1933, men ble først tatt i bruk i 1949.  Blair Athol er tross sitt nære forhold til Bell’s gått litt under radaren som single malt, men høster som regel lovord hos de fleste. Jeg tror man kanskje ikke skal trekke for store paraleller til Bell’s siden det er stort sett whisky modnet på bourbonfat som benyttes i blenden. Single malten vi skal ta for oss her har fått sin modning på sherryfat. Omtrent 90% av produksjonen ved destilleriet går til blending, og da er det ekslusive fat som blir benyttet til single malt. Den som har vært mest tilgjengelig er denne tolvåringen fra Diageos ”Flora & Fauna”-serie. Den har kommet ut med jevne mellomrom siden midten av nittitallet. Den har for øyeblikket statusen ”discontinued” flere steder på nettet, men heldigvis er det fortsatt mulig å sikre seg et eksemplar hvis man legger ned en innsats. Øvrige offisielle tapninger fås kjøpt på destilleriet. Ellers er det stort sett blant uavhengige tappere man finner whisky fra Blair Athol. Det er også her jeg har min tidligere erfaring, fra en ganske så spenstig tyveåring fra Douglas Laing sin ”Old Particular”-serie. Forventningene er derfor relativt høye denne gangen.

Presentasjon:
Vannkilden til destilleriet heter Allt Dour Burn (The burn of the otter – oterbekken), det er vel derfor passende med en illustrasjon av en oter som koser seg nede ved bekkekanten. Fargen er nok ikke helt naturlig, og jeg tror den også har blitt kjølefiltrert. Den virker allikevel ganske fet og fin i glasset.

Lukt:
Denne oteren er ingen grøftoter akkurat! Veldig aromatisk førsteinntrykk. Det burde være en selvfølge at single malt dufter malt, og her leverer den med skikkelig fyldig maltduft. Destillatet har også tatt fatet meget bra. Søte krydder som kanel, litt muskat og nellik er tilstede, samtidig som fruktigheten skinner igjennom med rosiner, søt marmelade, friske druer, og en liten dæsj smør. Jeg kjenner også et snev av nypolerte skinnmøbler. Jeg tar ikke for mye vann i, kun et par dråper. Det lukter litt fyrstikk, som er svovelmessig godt innenfor toleransegrensen min. Litt koselig, faktisk. Den får følge av et par appelsinbåter. En god nese, hvor jeg synes at destillatet fortsatt får lov til å skinne igjennom innslaget av svært aktive fat.

Smak:
Litt sur-søt til å begynne med, det meste skjer på fremre del av tungen. God fylde generelt i munnen. Malt, krydder, mørk melkesjokolade, korinter og godt med krydder mot slutten. Jeg synes den skuffer litt neat. Med vann ledes tankene i retning honningkake, vørterøl og litt chai-te mot slutten. Halvtørr avslutning tross betydelig sødme.

Konklusjon:
Hva angår vann føler jeg det ikke er noe klart svar denne gangen, men vil råde til moderasjon. Jeg foretrakk den neat på nesen, men med litt vann da jeg skulle smake på den. Skulle jeg sette meg ned og bare nyte den, tror jeg fortsatt at jeg ville ta et par dråper vann i den.  Jeg synes denne whiskyen fra Blair Athol er jevnt over en god single malt, med god smak av malten og en sherryprofil som kanskje er litt voldsom allerede etter tolv år. Whiskyen viser særpreg, og det trekker alltid opp. Skal man smake mer Blair Athol er det i skrivende stund kun en tolvårig single cask, ”Provenance” fra Douglas Laing som er tilgjengelig på Vinmonopolet. Den er jeg allerede i bestittelse av, og kommer med en omtale om ikke alt for lenge. Senere denne våren (2014) skal redaksjonen i Skotsk Taake også besøke destilleriet i Skottland. Vi ser selvfølgelig frem til det, og forhåpentligvis kommer vi over noen godbiter der som vi vil dissekere her på bloggen.

79/100

– Anders

Blair Athols hjemmeside hos Discovering Distilleries