Glen Scanlan Blended Whisky

Noen ganger lurer jeg på om det er noe galt med meg. Etter å ha lidd meg gjennom dette kattepisset av en «pure malt» fra samme produsent, skulle man trodd jeg hadde lært leksen min. At jeg hadde begynt å kjøpe whisky mer selektivt. At jeg hadde valgt å vie livet mitt til whiskyer som Ardbeg Alligator og Imperial 35yrs OMC. Men nei da, nysgjerrigheten og masochismen vant denne gangen. Glen Scanlan Blended Scotch Whisky har vært tilgjengelig på polet på litersflaske en stund, og selv om jeg var fristet til å la galskapen råde, og kjøpe meg en flaske, klarte jeg å holde meg i nakkeskinnet. Da den for litt siden kom som 20cl var jeg imidlertid solgt. Dette plasserer vel diagnosen min et eller annet sted mellom tvangsinnleggelse og behov for en lang ferie.

Så hvilke forventninger skal man egentlig ha til flaskens innhold? På den ene siden havnet denne på 14. plass over de mest solgte whiskyene på Vinmonopolet i 2013 (med nesten 18.000 liter solgt), noe som sannsynligvis betyr at det finnes mennesker som har kjøpt mer enn én flaske. På den annen side var Glen Scanlan Pure Malt noe så inni gamperæva ufyselig at jeg blir litt svimmel bare av å se en etikett som ligner. Nåvel, man får legge fordommene til side en liten stund og gi whiskyen en fair sjanse. Såpass fortjener selv denne.

Presentasjon:
Jepp, her har de definitivt tilsatt karamell, men whiskyen er heldigvis ikke helt kunstig brun. Et visst gulskjær har den også. 40 % alkohol selvfølgelig, og passe mediokert vedheng.

Lukt:
Huhei! Sa noen epleeddik og aceton? Førsteinntrykket er stramt og surt, men det bryter noen ting gjennom det første angrepet av purung fuselbefengt whisky. Det er noe som minner om røkelse her, ganske mye av det faktisk. Videre er det litt vanilje, våt jord, spearmint, litt brent plastikk og litt pære.

Med vann blir det mer spearmint og vanilje, og epleeddiken tar mer over for acetonen. Det kommer også frem en anelse sjokolade og litt våt asfalt. Helheten blir litt søtere, og den verste fuselen trekker seg litt tilbake.

Smak:
Skarp alkoholsmak til tross for bare 40 %. Jeg har selvfølgelig ikke smakt aceton, men hvis jeg skulle forestilt meg hvordan det smaker er det en god indikator her. Eddiken er der i smaken også, og jaggu kjenner jeg litt av den “deilige” gallesmaken fra Pure Malten her også. Litt umoden banan, appelsinskall og melne gule epler, samt en svak grainsødme prøver så godt det kan å avlede oppmerksomheten fra resten av grusomhetene, men nope; acetonen vinner. Finishen kommer først og fremst som sviende tørr bitterhet, med en lite dæsj mørk sjokolade. Munnfølelsen er omtrent som å slikke en sitron.

Vann løfter grainsødmen noen hakk, og demper syrligheten. Whiskyen svir ikke fullt så mye nå, og har beveget seg en del hakk i retning slapp og emmen. Selvfølgelig er det fortsatt en del eddik her, men nå på et tolererbart nivå. Litt cayennepepper og vaniljekrem kommer smygende, men blir dessverre fort jaget bort av Glen Scanlans notoriske gallesmak. Ettersmaken klarer kunsten å være blass samtidig som den er sur og snerpete.

Konklusjon:
Slaur International har gjort det igjen! Nok en flaske med unødvendig mig som ikke er whiskybetegnelsen verdig. Rett skal likevel være rett: denne er ikke like fæl som den tidligere nevnte Pure Malt’en, men det hindrer den fortsatt ikke fra å være best egnet til å løse opp fett i rørene til kjøkkenvasken din. Selv om denne smaker et par hakk bedre, har den betraktelig lengre ettersmak, noe man overhodet ikke ønsker seg fra en så dårlig whisky. For å runde av på samme måte som sist: Skal jeg kose meg med en dame foran peisen, med en blend i glasset, tar jeg heller en Johnnie Walker Black Label, thank you very much.

21/100

– Rasmus

Glen Scanlans nettside