Lagavulin Fèis Ìle 2010

Når whiskyentusiaster besøker Fèis Ìle-festivalen på Islay kan det beskrives som en slags blanding mellom en pilegrimsferd og å besøke en fornøyelsespark. Festivalen ble for første gang avholdt i 1986, og var nok mest ment for lokalbefolkningen. Fokuset var (og er) på å fremme kulturen på øyen, og arrangere aktiviteter for de lokale og eventuelle truister. Med årene skjønte whiskyindustrien at det gikk an å bruke festivalen til å tiltrekke seg sine mest ihuga fans og gi dem en ekstra opplevelse (samtidig som de kunne kapitalisere på litt ekstra markedsføring). Alle destilleriene på Islay holder nå åpent under Fèis Ìle..

Som en ekstra belønning (og et ekstra trekkplaster) for de som velger å besøke Fèis Ìle på grunn av whiskyen, er det nå vanlig at destilleriene kommer ut med en egen tapning for festivalen hvert år. Noen ganger henter de frem noen svært eksklusive fat, andre ganger er det rimelig standard whisky som slippes. Uansett hvilken løsning de velger blir disse whiskyene fort ettertraktede samleobjekter (dels siden de er sjeldne og dels pga. festivalens sterke varenavn), og følgelig svært dyre. Denne tapningen av Lagavulin, destillert i 1994 og så lagt på European Oak Sherry cask nummer 3210,  kan p.t. kjøpes på internett for rundt 1.100 kr, altså en god slant mer enn man betaler for destilleriets vanlige 16-åring, 12-åring og Distillers Edition.

Presentasjon:
Lagavulin, rett frem, uten bells & whistles. Ok cling og sannsynligvis naturlig farge.

Lukt:
Ganske klassisk og lett gjenkjennelig start, med røyk, gummi, sopp og røde bær. Samtidig finnes det preg av våte stålrør og rust her, som jeg ikke er helt vant til, og heller ikke setter så stor pris på. Jeg aner også tendenser av gamle sherryfat, dessverre med et svakt svovelpreg som ikke passer helt, sitrondrops, kamfer, surmelk og en relativt kraftig sjølukt.

Med vann virker whiskyen litt passivisert, men slipper også til flere noter. Selv om det selvsagt er torvrøyk det er snakk om her får jeg en anelse bjørkebål, sigartobakk, stekte tomater, sitronekstrakt og snev av malt. Noe av rusten har nå blitt byttet ut med mer naturlige mineralske preg, noe jeg synes passer bedre med helheten.

Smak:
Her snakker vi “fire and brimstone” (nesten bokstavelig talt). Det er befriende å drikke en whisky fra Lagavulin som holder såpass høyt alkoholvolum samtidig som den er eldre enn 12 år. “Ilden” er naturligvis røyken og alkoholen, mens “svovelen” (brimstone) stammer fra et ok, men langt fra perfekt, sherryfat. Det er nok salt og røyk her til å glede den mest hardbarka Islay-entusiast. I tillegg er det en god del kamfer, anis og lakris, estragon, cayennepepper, tørket tranebær, og et litt pussig preg av riskaker.

Med vann dras whiskyen i en litt søtere retning, med blå druer, marengs, litt vanilje og snev av kransekake. Riskakene blir enda tydeligere, og gir det hele en morsom twist. Ellers er det hele rimelig likt smaken neat med typiske smaker for en whisky fra sydkysten av Islay.

Konklusjon:
Det er helt klart forfriskende med en 15 år gammel Lagavulin som holder Cask Strength (hele 52,7 %), og i så måte plasserer denne seg et sted mellom 16-åringen og 12 yrs CS. Noen morsomme smaker er det her, kanskje spesielt riskakene, men jeg skulle gjerne sett at den hadde ligget på et mer passende sherryfat. Munnfølelsen er et lite hakk bedre enn 16-åringen, men den er et ankepunkt her også. Whiskyen smaker og lukter forsåvidt godt den, ikke overraskende mtp at det er en Lagavulin, og for de som var der er nok dette et fint minne fra noe som sikkert var en flott festival. Den er imidlertid ikke verdt prisen man må betale for den nå, og etter all sannsynlighet vil denne prisen bare fortsette å stige. Mitt tips: hvis du har lyst på Lagavulin, og du har 1100,- til overs: se om du finner en bedre tapning, eller kjøp 2 flasker med standard Lagavulin 16. Får du tilbud om en dram av denne, bør du naturligvis takke ja, for selv om den er et dårlig kjøp er den ikke en dårlig whisky.

79/100

– Rasmus

Lagavulins nettside