Johnnie Walker Black Label

Noen ganger når jeg drikker blended whisky ser jeg for meg en professortype stående med hvit labfrakk i et rom med hyllemeter på hyllemeter med flasker. Det står eventyrlige maltwhiskyer denne personen tar bare en tilmålt mengde fra, det luktes det og sniffes, en dæsj fra Speyside, to-tre fra noen highlandere, en slant godt røkt Islay blandes i og så til slutt en tilmålt mengde grain. Et kollegium med andre snurrige professorer kommer inn, og det vurderes og disputeres, og voila- ferdig produkt. Det kan tenkes det er  slik man skaper en god blend, men nå er dette produkter som er gjentand for masseproduksjon. Kvalitet og varemerke må ivaretas selvfølgelig, men kan ikke det hele bli litt upersonlig? En single malt har ofte karakteristisk smak i det at den representerer et destilleri, man blir gjerne glad i dem, og man drar gjerne på et besøk. Kan man etablere et slikt forhold til en blend?

Johnnie Walker er kanskje verdens mest gjenkjennlige whiskymerke. Vi har tidligere på denne bloggen gitt både Johnny Walker Red Label og Green Label gode skussmål. Nå tar vi for oss Black Label, en blend som har vært i produksjon like lenge som den nevnte Red Label (1909) og som er et steg opp i både pris og alder. Den skal inneholde rundt 40 whiskyer og alle skal være minst 12 år gamle. En god alder for de fleste whiskyer, og man kan derfor forvente mer karakter og bredde.

Presentasjon:
Whiskyen blir levert i en sort boks, som i grunnen er ganske enkel med noe informasjon om whiskyen. Flasken har skrukork og  har den tradisjonelle formen alle de andre Johnnie Walkerne har. Den er flasket på 40% og tilsatt karamell som er vanlig i blends. Whiskyen har et allright cling, og renner pent nedover veggene i glasset.

Lukt:
At det er god speyside malt i denne er det liten tvil om. Skikkelig god maltduft setter tonen før jeg kjenner en god bredde av vinøse sherrytoner som rosiner, dadler, demerarasukker, plommesyltetøy og mild tobakk. Det er også noe friskere frukt og bær som klementiner og rørte jordbær. Eiken ligger der hele tiden samtidig som fyldig nougat binder det hele sammen på en god måte. Det hele har til sammenligning med Red et litt tyngre røykpreg. Men noen dråper med vann kommer vaniljekrem, bivoks, karamellsaus og litt mer sitrus. Jeg synes den treffer på et fantastisk bredt spekter, mange dufttoner og alle er gode. Jeg synes den lukter bedre enn mange single malts, faktisk. En svært god nese med andre ord.

Smak:
Munnfølelsen er som forventet i en Johnnie Walker glatt som en nypolert sjøløve, og det bidrar til litt hverdagsluksus. Mørkt sukker, nesten som i et porterøl.  Jeg har liten erfaring med sigarer, men den gir et lite sigarstikk på tungen. Jeg får ikke de helt store smakene uten litt tid og noen ørsmå dråper vann. Nå er det mild røyk, lys melkesjokolade, hasselnøtter og svak smak av lakris. Ettersmaken er kanskje litt avdempet, og her kunne jeg ønsket litt mer enn bare sherrysødme og mild røyk. Den smaker behagelig, men jeg skulle ønske at ettersmaken var bedre.

Konklusjon:
Helt klart en veldig god blend og fortjener mye av den suksessen den har. Den vinner mye på et flott duftbilde og en behagelig smak. Jeg skulle nok ønsket meg en lengre ettersmak og føler at her går det meste av trekket.  Den koster ca. 440 kr på vinmonopolet og synes det er innenfor som godt kjøp. Den er verdt å sjekke ut for de som vil ha noe godt og blandet, for min del tror jeg dette er en blend jeg kommer til å være venn med en stund.

80/100

– Anders

Johnnie Walker sin hjemmeside.