Laphroaig Quarter Cask

Laphroaig er et selverklært konservativt destilleri. De holder seg til sine standardtapninger men vedgår at i gamle dager ble ikke whisky produsert slik den blir nå. Jeg regner med at de sikter i hovedsak til sin tiåring, med sine kjølefiltrering og 40%. Når de gjør det, i samtidens øyne, progressive valget å benytte seg av såkalte quarter casks, understreker de at dette var mer vanlig i hine hårde dager. Det er jo vel og bra, men som vi var inne på da vi anmeldte en whisky med tilsvarene lagring, handler det teknisk sett om en kostbar prosess. Laphroaig hevder at de betydelige mindre fatene på 125 liter gir spriten 30% mer kontakt med eikeveden enn ved konvensjonell lagring, og at den vil tiltrekke seg mer av atmosfæren i lagerbyggingen. For denne utgaven av Laphroaig ofrer de altså kostnadseffektivitet for kvalitet, og omtanke for sluttproduktet er alltid et pluss, uansett destilleri.

Det oppgis ikke noen informasjon om alderen på spriten, men ryktene tilsier i hvert fall en seks år. Tiden med mer effektiv lagring vil tilsi at den skal allikevel ha tatt til seg rikelig med smak fra eikefatene.

Utseende:
Fargetilsetning er åpenbart noe som Laphroaig ikke kan (eller vil red.anm.) unngå. Den er heldigvis ikke kjølefiltrert, og tar man i en god dæsj vann vil man oppleve et tilsig av tåke. Den virker også ganske fyldig, men kanskje ikke all verdens cling.

Lukt:
Jeg kjenner en god del eik, som ikke burde overraske. En kraftigere lukt av røyk enn i attenåringen. Nesten litt stikkende. Jeg kjenner preg av tørr kalk, lær, nyslått gress, svak tobakk og en ganske intens sjølukt. Av mer fruktige toner kjenner jeg en god del sitrus og en duft av stikkelsbær. Vaniljen, som vanligvis er et tydelig preg i en Laphroaig, er  mer kontrollert uten vann. Joden som er mer toneangivende i yngre utrykk av Laphroaig er også tilstede. To teskjeer vann gjør virkelig underverker med denne drammen. Fruktigheten kommer mye mer til sin rett og den oppleves som mer balansert nå. Ved siden av en floral duft, får jeg også en litt uvant note: Den kan beskrives som kokt ris (!).  Jeg blir alltid fornøyd når jeg finner noe nytt! Kort oppsummert, opplever jeg at whiskyen lukter eldre enn sine år med litt vann. Whiskyen, med vann vel å merke, lukter rett og slett fortreffelig. Man kan godt tilsette relativt mye vann i denne, og det som skjer da er at fruktigheten blir enda friskere. Med mer vann enn jeg pleier å ha i, kjenner jeg frisk pære, Hubba Bubba original og en svak eim av Lichi.

Smak:
Neat sparker den skikkelig fra, og det blir mye på en gang. Røyk, krydder noe sødme, og en sterkt krydret finish med tørr smak av kakaopulver. Det er ganske vanskelig å hente ut de store smakene uten vann. Munnfølelsen er virkelig god etter at jeg tilsetter litt vann. Den har så definitivt et preg av sjø, men opplever den søtere nå. Den smaker mineraler, søt lakris, litt mint, og fortsatt en solid, dog håndterbar dose pepper. Finishen varer lenge og vel, med en smak av Fisherman Friend og røyk som er nesten like sterk som førsteinntrykket. Veldig behagelig er den, ettersmaken.

Konklusjon:
Denne har hatt en høy stjerne hos meg en stund nå. Laphroaig har på en utmerket måte forent både de ekstreme sidene ved sin yngre whisky, med en mer kompleks og dyp opplevelse som vanligvis er forbeholdt eldre varianter. Jeg er fristet til å bruke et ord jeg  ikke er så veldig glad i, men det er ganske passende her, og det er synergieffekt. Det er et samspill som går opp i en enhet av ren whiskyglede som gjør dette til et sikkert valg på polet, men også en man kan trygt servere folk som er nysgjerrig på de mer voldsomme whiskyene der ute. Det må understrekes, at du bør så definitivt sette frem en liten mugge vann i tillegg. Whiskyen tåler mye vann, og da kan man tilsette etter eget ønske. Jeg synes det kan godt få hele tre teskjeer vann, men noen vil foretrekke både mer eller mindre. Skotsk Taake er ikke de eneste som skryter av Laphroaig Quarter Cask, og jeg både håper og regner med at denne har kommet for å bli.

90/100

– Anders

Laphroaigs hjemmeside

Foto: Ove