Ardmore Peated
Ardmore produserer først og fremst whisky for produksjon av blends, men det dukker opp noen flasker med single malt herfra innimellom også. Destilleriet har gjort noen spennende produksjonsvalg med denne whiskyen, som bør gjøre mange whiskyentusiaster nysgjerrige. Peated highland malt fra speyside - er det bare jeg som synes denne Ardmore-whiskyen høres litt som en blanding av 3 forskjellige distrikter?
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 46 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Highland |
| Destilleri | Ardmore |
| Utgiver | Ardmore |
Det er alltid stas når et destilleri har skjønt det, og forsøker å levere en craft-presentasjon. Jeg setter også pris på informative flasker og/eller hjemmesider, særlig siden det viser at de som driver destilleriet bryr seg om prosessen. Ardmore scorer høyt på begge deler, uten tvil. Samtidig synes jeg prioriteringene er litt… spesielle. På den positive siden holder whiskyen 46 % alkohol, den er ikke kjølefiltrert og de avslutter lagringen i såkalte “quarter casks” selv om dette er dyrere enn større fat.
Samtidig er det en del som skurrer her. Når de fokuserer såpass mye på de nevnte craft-elementene synes jeg det er rart at de har valgt å tilsette whiskyen farge. Dette er ting som kun whiskyentusiaster egentlig bryr seg om, og hvis dette er gruppen man ønsker å nå er det direkte selvmotsigende å tilsette whiskyen karamell. Et annet moment jeg ikke skjønner stort av er at de skryter av at de er “…the only Highland Distillery…” som tørker all malten sin direkte over torvrøyk. Det er da vitterlig en del røkt whisky på høylandet også, men de refererer kanskje til at de gjør prosessen selv? Selv om all malten i de andre whiskyene ikke nødvendigvis har fått denne behandlingen legger dette opp til unødvendig forvirring.
Presentasjon:
Merkelig nok har man altså tilsatt fargestoff (og tilsynelatende ganske mye av det også). Whiskyen har ikke spesielt mye cling, noe som tyder på at den er relativt ung (det står ingen ting om alder på flasken) og det danner seg en svak mist etter tilsatt vann.
Lukt:
Neat tenker jeg umiddelbart på Bruichladdich, men det lukter en god del mindre bittert enn mange av whiskyene deres. Her er det mye krydder og også en relativt tydelig røyk (den føles omtrent på samme nivå som Caol Ila 12). Jeg plukker opp ett tydelig preg av vørtekake, samt mye salvie, koriander og en sødme som minner en del om Smil-sjokolade. Det er også en svak syrlig lukt av grønne epler. Av litt mer negative preg er det en ganske krass eikelukt som jeg ikke blir helt venn med her, og det er også et visst kjemikaliepreg. Faktisk vil jeg si det minner om den notoriske “ny bil-lukten”, som jeg personlig ikke setter noe særlig pris på.
Med vann blir lukten merkbart tørrere. Krydderet blir mer bærende, og jeg synes lukten har mistet en god del av fylden allerede. Med litt hvile kommer Smil-lukten noe tilbake, samt en lukt som kan minne litt om Fernet Branca. Jeg finner også et bourbonpreg nå og fortsatt tendenser til “ny bil”. Whiskyen virker fortsatt litt lukket, og pregene kommer og går litt. Krydderpreget lukter omtrent det samme som uten vann.
Smak:
Neat smaker det mye vørter, noe røyk og litt sitron. Av krydderlukter plukker jeg opp en del koriander, ruccola, persille og kardemomme. Munnfølelsen er forholdsvis tynn og veldig tørr, nesten støvete. Selv med en god del hvile og luft åpner ikke whiskyen seg. Her trengs det vann med en gang!
Med vann er det fortsatt mye ruccola- og koriandersmak, en del sitron, samt litt rødvinseddik. Sødmen tar mer over etterhvert, samt en god del eik. Kan det være den relativt aggressive lagringen man får av quarter casks som har gjort dette? Røyksmaken kan minne litt om Bruichladdich Octomore for de som har prøvd den, selvsagt uten å være like ekstrem. På mange måter tenker jeg mer på røyk fra trekull enn fra brent torv.
Konklusjon:
Dette er en overraskende ekstrem whisky, med klare paraleller til Bruichladdich, uten at det blir helt riktig å sammenligne destilleriene for mye heller. Karamellpreget og vørteren er relativt tynne i smaken, og jeg synes rett og slett ikke de gjør nok for balansere ut tørreheten. Det føles som de har rushet ting litt for mye her: Dropp quarter casks, og la whiskyen ligge noen år til på fat – fortrinnsvis bourbonfat. Ardmore trenger tilsynelatende mer balanse, og kanskje spesielt fylde. Dette smaker rett og slett for ungt. Samtidig synes jeg helt klart det er potensiale her, og det skal bli spennende å smake på eldre whiskyer herfra. Særlig lukten synes jeg har en god del spennende ved seg. Et lite tips til folk som vil prøve denne: Tilsett noen teskjeer vann og gi den mye luft. Jeg bruker vanligvis lokk på glasset når jeg tester whiskyer, men kom til at denne funker bedre uten.
64/100
– Rasmus