Glenfiddich 14 YO Rich Oak

I fjor høst tok vi for oss den allestedsnærværende Glenfiddich 12, og siden vi ønsker å gi alle whiskyer er fair vurdering uansett rykte, vurderte vi den som en ganske  lettdrikkelig og generelt god whisky, men kanskje litt kjedelig. Et destilleri som selger godt, vil også ha midler til å leke seg litt fra tid til annen. Glenfiddich gjør nettopp det med en nittenåring lagret på madeirafat, og kanskje mest ukonvensjonelt, en femtenåring lagret etter et Solera-system.  Whiskyen som jeg skal ta for meg her har fått en sluttlagring på jomfrufat. Sluttlagring, eller finish er det ikke noe spesielt med i seg selv. Oftest er det whisky som har fått tiden sin på Bourbon refill, og deretter får den en avslutning på et sherry, portvin eller andre hetvinsfat som gir whiskyen ytterligere karakter. Glenmorangie er et eksempel på et destilleri som gjør mye av dette. Det som imidlertid ikke er så utbredt er å bruke helt ferske fat til dette, og det er som navnet skulle tilsi eikepreget i Glenfiddich Rich Oak som skal dra dette i land.

Glenfiddich Rich Oak har fått 14 år på Bourbonfat, og deretter 12 uker på helt nye amerikanske og europeiske eikefat. Jeg er usikker på fordelingen av fatene siden informasjonen på boksen sier lite om dette. Jeg forventer en del vanilje fra begge fatene siden vanillin er ganske fremtredene i yngre fat, mulig sitrus fra de amerikanske og mer fruktighet fra de spanske. Jeg håper at whiskyen ikke minner altfor mye om en Bourbon, ikke at det er noe galt med Bourbon i seg selv, men det er nå en gang slik at fersk eik er mest brukt her. Det jeg er mest spent på er om denne finishen kan dra Glenfiddich i en mer spennende retning enn tolvåringen, og rett og slett gjøre den mer kompleks.

Utseende:
Dyp kobberbrun. Det står ingenting om fargejustering, men det skulle ikke forundre meg om det er tilsatt karamell. Ganske grei cling, men den har ikke et veldig oljete preg heller. Jeg regner med at den har blitt kjølefiltrert.

Lukt:
Kjenner umiddeltbart en del frukt på nesen, og som forventet ikke bare en vaniljestang, men et helt stakitt. Svakt preg av røyk. Selve lukten av eik er ikke til å komme bort i fra, men jeg skal prøve å være mer nyansert. Det jeg kjenner er fersk eplekake med  kanel, og andre krydderier som muskatt. Det er også et umiskjennlig syrlig preg av bær som sender tankene til kirsebær, balansert med en fyldig tone av rosiner.  Jeg er litt forsiktig med vann, og det eneste som skjer er at det blir noe fyldigere vanilje og karamell.

Smak:
Ganske myk, men munnfylden kunne vært bedre. Jeg tenker her at 40% alkohol er nesten en skam når det kommer til denne whiskyen, siden den faktisk smaker utvannet. Jeg kommer nok til å ha i litt vann for notatenes skyld, men ser egentlig ingen grunn til å gjøre det. Whiskyen er har et fint krydderpreg, med en tone av chili som varmer på tungen.  Deretter litt såpe av alle ting. Mot slutten kjenner jeg et ganske tydelig det tørre preget av paranøtter før ettersmaken går over i et ganske deilig preg av kirsebær. Jeg liker at whiskyen ikke fremstår som altfor søt. Jeg opplever at vann fremhever både eik og røyk i ettersmaken, og foretrekker den helt klart neat.

Konklusjon:
Var den bedre enn tolvåringen? Ja, det er det ingen tvil om. Er det en klassiker? Nei, dessverre. Jeg synes at det noe komplekse preget av forskjellig krydre, er et klart pluss i denne drammen. Jeg synes at det grenser mot det kriminelle at den er bare å finne som 40%, som fra min side er en generell innvending mot Glenfiddich. Til og med den utsøkte attenåringen jeg smakte på whiskyfestivalen i høst er tappet på 40%. Jeg håper innstendig at Glenfiddich kan komme med flere cask strengths og utgaver med alkoholstyrke 43% – 46%. Det betyr mer smak, og for meg mer nytelse.

74/100

– Anders

Glenfiddich sin hjemmeside.