Inchgower Flora & Fauna 14 YO

Det å nose whisky med et tilnærmet tett nesebord er omtrent som å kjøre bil med et øye lukket – man får med seg det meste, men dybdeperspektivet er ikke spesielt godt. Faren for å kræsje i en elg er riktignok mindre, men det blir fort en god del fomling. I stedet for å bruke nesespray, som bare roter til sansene anbefaler jeg å tilbringe en del tid med nesen godt nede i glasset, og la alkoholdampen gjøre jobben. Akkurat denne ettermiddagen ordnet ikke ting seg før jeg var omtrent i bunnen av glasset, så det er mulig jeg reviderer denne anmeldelsen litt på et senere tidspunkt.

Alle whiskyene i «Flora & Fauna»-serien er prydet med bilder av lokal vegetasjon eller dyreliv, og denne flasken fra Inchgower er intet unntak. Destilleriet ligger ved kysten, og siden det er mye tjeld i nærheten var det naturlig å benytte seg av denne fuglen. Jeg var dessverre ikke i stand til å finne noen spennende fun-facts om Inchgower, så i stedet for å fylle ut denne introduksjonen med informasjon om tjeldens kosthold og paringsritualer velger jeg å sette i gang med selve anmeldelsen nå.

Det bør forresten nevnes at whiskyen fra Inchgower er en viktig ingrediens i blendwhiskyen Bell’s.

Presentasjon:
Lys og tilsynelatende naturlig farge. Blank, mot gull. Jeg antar også at den er kjølefiltrert, da jeg ikke fikk noen videre reaksjon ved tilsatt vann. Relativt godt cling.

Lukt:
Neat opplevde jeg whiskyen som søt og fruktig på en relativt tung måte, men likevel med en tydelig friskhet på toppen. Jeg plukket opp jordbærsyltetøy, appelsin (både fersk og marmelade), vaniljekrem og melisglasur, samt noe som kunne minne om en søt madeira. Bak sødmen fant jeg litt skarpere noter av grovt korn (nesten litt knekkebrødaktig), eik og litt salt. Med vann opplevde jeg at jordbærsyltetøyet fortsatt satt ganske tydelig, men det kom også frem ledende preg av eik og søt lakris (minnet litt om de avlange lakrisbitene i bridgeblanding av en eller annen grunn). Bourbonpreget skiller seg nå relativt tydelig ut, og er lett å kjenne til tross for at det ligger relativt subtilt i nesen. Jeg fant også en note som minnet litt om jelly beans, samt litt mer florale preg av løvetann og en søtere blomsterlukt (jeg har lyst til å si orkidé, men merker jeg er på litt tynn is akkurat her).

Smak:
Neat begynner den relativt friskt, med en avdempet syrlighet. Bourbonpreget kommer tydeligere frem i smaken enn lukten, og starter opplevelsen sammen med blodappelsin, hvit pepper og en ganske rund sitronsmak. Omtrent halvveis endres karakteren en god del, og whiskyen blir tyngre og tørrere. Her er det mye eik, som sammen med en tydelig smak av fullkorn og litt salt bygger ekstra dybde. De søtere fruktsmakene melder også sin ankomst, først i form av jordbærsyltetøy, appelsinmarmelade og sitronfromasj.

Sitronfromasjpreget blir tydeligere med litt vann, og de søtere notene kommer nå tidligere i smaken, først og fremst i form av jordbærsyltetøy og kokte mandler. Jeg opplever at finishen er overraskende tørr til en bourbonfatlagret whisky å være, her er det først og fremst eik, men også en god del knekkebrød og rug, og en god del salt.

Konklusjon:
Sammenlignet med en del andre whiskyer som har tydelig syrlighet og salt (f.eks. Dalmore 12) synes jeg Inchgower 14 klarer balansen bra. Jeg er også positivt overrasket over hvor godt integrert eiken er til tross for hvor kraftig smak den setter. Alt i alt var dette et godt førsteinntrykk av whisky jeg regner med å drikke igjen hvis sjansen byr seg. Både fordi den smakte godt, og fordi jeg mistenker at det er mer å finne her. Jeg kunne kanskje tenkt meg litt mer kompleksitet og litt mer utvikling etter tilsatt vann, men som et punktum for en lang og slitsom arbeidsuke passet denne ypperlig.

79/100

– Rasmus

Inchgower har ingen offisiell nettisde