Dalmore 12 YO

Dalmore har vært et middels stort destilleri opp gjennom årene. Kjent, men aldri markedsledende. Smaksmessig har de vel først og fremst profilert seg gjennom å ha relativt mange svært gamle whiskyer til salgs, som visstnok holder høy kvalitet. Jeg blir nok nødt til å finne ut av om dette stemmer personlig når anledningen byr seg. Dalmore har også gjort et stort nummer ut av at whiskyene deres passer bra med en god sigar, og selv om jeg ikke røyker sigarer så veldig ofte (og da egentlig foretrekker et glass portvin eller madeira til) blir jeg nok nødt til å prøve dette også.

Under første verdenskrig ble lokalene til Dalmore visstnok rekvirert av amerikanske soldater, og brukt til å produsere dypvannsbomber. En eksplosjon på slutten av krigen skal ha satt destilleriet 4 år tilbake. Moralen må vel være at det ikke skal være nødvendig å ødelegge whiskyproduksjonen til allierte uansett hvor mange u-båter man har mot seg.

Jeg har smakt Dalmores 12-årgamle whisky en gang før. Dette var relativt tidlig i min whiskyhistorie, og jeg hadde akkurat oppdaget Islay for alvor, så jeg kan bare huske at jeg syntes den var helt ok, men for søt og snill. Siden det ikke er et destilleri man ser referert spesielt ofte, og Vinmonpolet ikke har satset så veldig på den, må jeg innrømme at det aldri har vært noen stor prioritering å prøve den igjen. Den har egentlig bare vært “en av mange whisyker der ute”. Med det nye prosjektet der vi tester øl lagret på whiskyfat sammen med 1001oel.com ble den imidlertid høyaktuell igjen (tidligere har vi prøvd  Harviestouns Ola Dubh 18). Vi bestemte oss nemlig for å prøve ølet Dark Island Reserve fra Orkney Brewery, som har ligget på fat fra nettopp Dalmore. Dette virket som en god unnskyldning for å kjøre en test av Dalmore 12.

Presentasjon:
En mørk, nesten kobberaktig farge med et klart rødskjær. Whiskyen er åpenbart filtrert, men selv om jeg i utgangspunktet synes dette er en uting, var dette likevel en estetisk pen whisky å se på.

Lukt:
Neat oppdaget jeg et svært tydelig preg av tørket frukt – først og fremst rosiner og dadler. Jeg kjente også ferske gule pærer, preg av søt sherry og engelsk melkesjokolade. Bakerst ligger det et mer krydret preg av timian og salvie, samt litt sitronskall. Etter å ha tilsatt vann ble jeg umiddelbart skuffet. Det som begynte som en søt og fruktig lukt ble avbrutt av et relativt tydelig stikk av smørsyre. Dette skulle vise seg å gå igjen hver gang jeg tilsatte mer vann og lot whiskyen hvile med lokk. Med litt luft gir dette seg imidlertid fort, og man kan nyte resten av lukten. Marispan, rosiner, sitron, sjokolade, mørk toffee og en del salt kommer nå frem. Sherryen blir litt tørrere, og krydderurtene forsvinner. Som så mange andre whiskyer kommer også en pepperlukt relativt tydelig frem, og overraskende nok minner denne meg mer om tørket cayennepepper enn de mer vanlige peppertypene. Det er også et preg av relativt brent malt, men da mer av typen man finner i mørkt øl, enn hva man finner i en typisk øywhisky.

Smak:
Neat begynner whiskyen med sitron, salt og en overraskende kraftig maltsmak. Jeg plukker også opp melkesjokolade, pepper og litt rosin. Det hele runder av med en litt kontant sherryfinish. Ved tilsatt vann blir sitruspreget i starten tydeligere og jeg kjenner preg av appelsin i tillegg til sitronen, som fortsatt blander seg med en relativt tydelig sjøsmak. Balansen blir bedre, og sherryfinishen føles nå mer som en del av den helhetlige smaken. Jeg finner også hasselnøtter og kardemomme, samt cayennepepper og salvie. Sherryfinishen er lang og frisk. Med et par teskjeer vann til kommer det frem karamell og vanilje, og smaken av tørket frukt kommer tilbake til en viss grad. Saltsmaken kommer nå nærmere finishen, og møter sherry, sitron, malt, hasselnøtter og marsipan

Konklusjon:
Dette er en whisky som bør drikkes sakte og med en del vann, spesielt hva angår smaken. Det er mange kraftige noter her, og flere av dem trenger demping for at whiskyen skal oppnå riktig balanse. Minuspoeng for smørsyrestikket i lukten, men det var heldigvis lite tilstede i smaken og forsvant med litt luft etter whiskyen hadde hvilt seg. Smaken får et lite minus for litt overdreven syrlighet og litt variabel implementering av krydder. Når disse tingene er sagt er dette en whisky med en god del kvaliteter. Sherrylagringen er velgjort og den er kanskje den sterkeste siden ved whiskyen. Syrligheten og saltet passer egentlig brukbart godt sammen, men burde vært balansert ut bedre av maltpreget. Angående malten er jeg litt redd for at det er her smørsyrestikket i lukten kommer fra, og at dette rett og slett kan tyde på litt dårlig behandling av malten. Kan det ha vært noe galt med batchen jeg prøvde?

68/100

– Rasmus

Dalmores hjemmeside