Glengoyne 21 YO

Glengoyne har i løpet av kort tid blitt et av mine favorittdestillerier. Jeg har et meget godt forhold til deres 10 og 17 år gamle whiskyer, og jeg anbefaler alle maltwhiskyentusiaster å delta på en omvisning på destilleriet hvis de får sjansen. Betjeningen er veldig imøtekommende, historien om destilleriet er sjarmerende, og det skader heller ikke at destilleriet og omgivelsene er utrolig pene.

Likevel må jeg innrømme at jeg bestilte meg et glass av denne med en viss skepsis. Jeg hadde allerede prøvd en 21 år gammel whisky fra Glengoyne på puben til George Hotel i Inveraray (en knakende bra restaurant/pub i Argyll-regionen av Skottland – mer om Inveraray og George Hotel en annen gang), uten å bli helt overbevist. Jeg syntes rett og slett sherrypreget på denne var for tørt, og at balansen ikke var helt på plass. Det skal imidlertid sies at puben var stappfull av mennesker denne dagen, så litt av lukten jeg mislikte kan ha vært svetten til fyren ved siden av meg. Komforten var heller ikke allverden der jeg stod klemt inne ved et hjørne av baren, noe som gjorde at mesteparten av roen rundt nosingen forsvant. I tillegg vet man aldri hvor lenge en slik flaske har vært åpen, og selv om det ikke nødvendigvis er et stort problem ble whiskyen servert i en liten tumbler og ikke et mer egnet nosing-glass (jeg kommer tilbake til dette også en annen gang).

Det ble imidlertid hevdet da jeg ba om et glass av whiskyen jeg nå skal anmelde på en pub i Oslo; at dette var en ny bottling av Glengoyne 21. Jeg har ikke vært i stand til å verifisere dette, men gitt min opplevelse av whiskyen ville jeg ikke blitt overrasket om dette stemte.

Presentasjon:
Glengoyne 21 har en gyllen brunfarge med et tydelig rødskjær. Det står “natural colour” spesifisert på flasken, noe som tyder på at whiskyen ikke er tilsatt karamell. Med tanke på hvor lenge denne whiskyen har ligget på sherryfat er ikke den mørke fargen spesielt overraskende (noe som går igjen i Glengoynes whiskyer – se anmeldelsen av Glengoyne 10). Når man tilsetter vann ser man imidlertid ingen merkbare reaksjoner, noe som tyder på at den er kjølefiltrert.

Lukt:
Neat er lukten relativt frisk, men med en tydelig sødme. Jeg merket preg av hasselnøtter, blå druer, toffee, grapefrukt, ingefær og grønn te. Druepreget minner igrunnen mer om blå druesaft enn ferske druer. Etter å ha tilsatt litt vann holder vaniljen og den grønne teen seg ganske konstant, mens det også kommer frem et preg av ferske grønne epler. Hasselnøttpreget er betydelig dempet men fortsatt en viktig del av lukten. Det kommer også et tydelig preg av søt peppermynte, som dels tar over for druene. Lukten av blå druer er imidlertid fortsatt bærende for den tydeligste sødmen. Toffeen ligger nå ganske langt bak i nesen og møtes av et svakt preg av jord, tjære og malt. Jeg merker også flyktige preg av persille og hvit pepper. Ved å tilsette mer vann blir nesen noe syrligere enn ved start. Jeg merker nå først og fremst preg av sitron, peppermynte og de tildligere omtalte druene. Malten kommer også svært tydelig frem, med en rund og mild lukt. Hasselnøttene kommer frem igjen, og er kanskje den noten som sitter igjen lengst i nesen.

Smak:
Neat er introen mye tørrere enn man skulle trodd mtp lukten. Den har et overraskende sterkt preg av bitter kakao og hasselnøtter, som mykes opp noe av en flyktig søt vaniljenote . Bak den intense introduksjonen finner jeg friskere noter av grapefrukt, ingefær og grønne epler. Man merker fort at Glengoyne-smaken man er vant til er basisen, men såpass lang tid på sherryfat har gjort whiskyen både tørrere og mer syrlig, og det har også tillagt whiskyen det mye omtalte nøttepreget, som sannsynligvis kommer fra treverket i tønnene. Eplesmaken begynner omtrent i midten, men er med langt inn i finishen, som den deler med hasselnøttene. Etter å ha tilsatt litt vann er det fortsatt mye hasselnøtt i starten, men eplepreget er tydeligere enn før. Whiskyen antar et rundere preg fra start, men blir fortsatt tørr rimelig fort. Hasselnøttene styrer fortsatt, men persillen og det hvite pepperet kjennes nå også i smaken. Grønn te og blå druer melder også sin ankomst, og særlig druene setter et tydelig preg. Med mer vann kommer malten også frem i smaken, og whiskyen blir en god del søtere (toffeesødme). Smaken har gått noe bort fra det tørre, noe som også har sluppet frem de syrlige pregene bedre, i form av sitron og et syrlig floralt preg. Druesaften er fortsatt en svært viktig del av hovedpreget, sammen med hasselnøttene.

Konklusjon:
En spennende whisky som jeg først og fremst vil anbefale når man har god tid til å eksperimentere med den. Som mange andre eldre whiskyer, kanskje spesielt fra sherryfat bør man gi den tid til å åpne seg og jobbe med inntrykkene underveis. Glengoyne 21 er kanskje ikke for alle, men for de som liker whiskyer med tydelig tørt sherrypreg og bakenforliggende fruktighet anbefales denne på det varmeste. Jeg vet ihvertfall at jeg kommer til å bruke mer tid på denne i fremtiden. Det er mer igjen å oppdage i denne whiskyen. En annen ting det er verdt å nevne er at  jeg fant tydelige kvaliteter både da jeg drakk den neat og med forskjellig andel vann. Med litt erfaring med denne whiskyen bør det altså være mulig å fin-tune smaksopplevelsen og luktopplevelsen ift hva man har lyst på der og da – være det seg tørr, søt eller syrlig. Dette anser jeg som et stort pluss da det også viser kompleksiteten i whiskyen. For de som ikke vil ta seg råd til denne whiskyen, eller synes den blir for heftig finnes alltids Glengoyne 10 og 17, som begge er mer tilgjengelige, men likevel svært gode whiskyer på sin måte.

For å svare fort på mine egne spørsmål fra ingressen: Glengoyne 21 har definitivt tålt den lange fatlagringen, selv om karakteren har endret seg ganske mye sammenlignet med 10-åringen. Den smaker i aller høyeste grad mer enn bare sherry, men det er en stor fordel å like whisky med kraftig sherrypreg hvis man skal drikke denne. Etter min mening er denne whiskyen såpass forskjellig fra 10-åringen at det blir urettferdig å sammenligne prisen. Dette er en god whisky som står på egne ben.

83/100

– Rasmus

Glengoynes nettside